Takk, Leif. En historie om et råttent kjøleskap.

Etter ferien kom jeg og barna mine hjem til et kjøle- og fryseskap som hadde stått uten strøm i så lang tid at stanken tok motet fra meg. Hva jeg kunne få ut av denne opplevelsen faglig sett, eller personlig, var ikke i tankene mine da jeg så og luktet en halv Blåmann fra Skånalisæter Gårdsysteri som hadde fått varmen i seg. Heller ikke da jeg tømte innholdet i fryseboksen ut i vasken fordi det ikke var i fast form lenger. Men da jeg fikk en invitasjon til en konferanse med tema “Authors in practice, practical authorship” hadde jeg allerede omfortolket historien flere ganger, og nå er jeg rett og slett usikker på hva lærdommen i historien er.

Jeg har aldri hatt sansen for hel- og halvråtten fisk, og flytende fiskepinner virker svært effektivt på brekningsrefleksen. Stanken lå over hele leiligheten. Jeg la ut min fortvilelse på facebook, og fikk snart medfølelse og tips – både om vasking og at nytt skap kan dekkes av forsikring. Og om at det eneste som fjerner lukta helt, er å helle over bensin og tenne på.

I 28 graders sommervarme, i en liten leilighet, frister det lite å eksperimentere med bakepulver, eddik og klorin – så gode råd var dyre, og innboforsikring, det var jeg uten, så jeg måtte finne på løsningen selv. Min venninne Erica dro på butikken for meg, to ganger, hentet en flaske vin og vi satt oss ut på balkongen og druknet ut stanken med vin og latter. Snart var løsningen klar. Vi lukket dørene på skapet og forseglet det med gaffa. Og sammen skrev vi teksten til en annonse på finn.no etter noen som ville ha kjøleskapet, med en detaljert beskrivelse om kjøleskapshelvetet jeg nå befant meg i. Og ikke nok med det, jeg våknet midt på natten og endret annonsen til å inkludere det jeg helst ville ha: hjelp til å frakte et nytt kjøleskap hjem til meg.

Les hele stasen på http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=50207143

Jeg var strålende fornøyd med meg selv, og allerede i nitida om morgenen fikk jeg gjort en avtale med min nyutnevnte helt: Leif. Leif var den eneste som svarte på annonsen på humoristisk vis, og da fikk han selvsagt tilslaget. Leif hentet meg, kjørte meg til butikken, bar opp kjøleskapet og tok med seg det gamle. Alt gikk så raskt at det nærmest var et anti-klimaks å vente på å kunne skru på skapet og fylle det igjen.

Jeg la ut min glede på Facebook, og da fikk jeg forslag om at Leif burde få sin egen fan-page på Facebook. Jeg kan ikke så mye om å lage fansider, men blogginnlegg, det kan jeg. Det skulle han iallfall få – og moralen var klar.

Skjer det noe kjipt i livet ditt – prøv å finne en positiv løsning – omdefiner avviket til noe positivt. Av og til er alt så galt at galgenhumor er det eneste som hjelper. Vær åpen og modig nok til å be om hjelp, så får du tilbake i monn, og en god historie attpåtil. 

Jeg skriver jo om Livsverkene, en gruppe som får til det utroligste med svært små ressurser. De blir gjerne invitert til å holde inspirasjonsforedrag om det etterpå, og da er den gode historien en sentral del. Dette har vært en sterk motivasjon for meg når jeg skriver blogg også, og tanken på hvordan jeg skulle fortelle om kjøleskapet meldte seg raskt.

Sensemaking har vært en stor del av studiene mine. Altså hvordan man forklarer det man opplever og tolker ting som skjer inn i en sammenheng. Når man opplever et avvik får man muligheten til å tolke på flere måter. Som regel skal et avvik snues inn mot normalen og unngås i størst mulig grad. Et positivt avvik, derimot, åpner for ny sensemaking – ny fornuft – som et unntak som betyr at normalen var feil, eller iallfall at man kan få nye muligheter enn det man hadde sett for seg. Å gjøre om kjøleskapet til en anledning for historiefortelling er en sånn ny sensemaking. 

Det som menes med «authorship» - er hvordan lederen blir en forfatter som tolker begivenheter fortløpende, og at jobben til en leder er å snakke og fatte virkeligheten sammen med de ansatte. I Norge har Niels Arvid Sletterøed skrevet om festivaler som en slags ekstrem begivenhetsledelse. Kanskje kan man si at det var begivenhetsledelse jeg holdt på med, der jeg prøvde å finne den positive vrien på kjøleskapshistorien. En ting var tidlig klart: den skulle handle om takknemlighet.

Takknemlighet har ikke vært en stor del av mine studier. For et år siden så jeg Amanda Palmers TED-foredrag om hvordan hun har vært flink til å vise takknemlighet for å finansiere sin musikkvirksomhet. «Don’t make people pay for your music» – sier hun. Spør dem om hjelp, og de gir det villig vekk. Men det å be om hjelp setter en i en sårbar posisjon, og derfor er det mange som lar være. 

Det krever mot å stille seg sårbar og be om ting, om det du vil er å få realisert plateprosjektet ditt, eller om det er et nytt kjøleskap du trenger. Og så må man takke på ordentlig vis. Jeg tenkte på henne da jeg gjorde om annonsen min til å si at jeg ville få hjelp til å få nytt kjøleskap i hus, og jeg følte meg modig. Jeg ville jo i utgangspunktet at noen skulle få bruk for skapet heller enn at det skulle gå rett på dynga, men så kom tanken om å legge inn hele behovet mitt. 

Jeg vet jo selv at det kjennes godt å kunne hjelpe, man må bare få sjansen til det. Amanda Palmer har erfaring med takknemlighet fra å være gateartist – i flere år jobbet hun som levende statue i en brudekjole som var så lang at den dekte bruskassen hun sto på. Hver gang noen ga henne penger i hatten, så hun dem inn i øynene for å si takk. Et meningsfylt blikk. Noen ganger kunne hun kjenne på folk at de ikke hadde hatt blikkontakt på dagsvis, og hun visste at det hun gav dem var mye mer verdifullt enn noe som kjøpes for penger. En forbindelse. Å bli sett.

Jeg ble veldig inspirert av foredraget hennes, og drømte meg bort der og da. Tenk å kunne være gateartist og gi meningsfull takknemlighet til folk, men det kunne jeg ikke, jeg som hadde bundet meg ned med familie og alt. Og så løftet jeg blikket opp fra pc-en og så rett inn i de store, brune øynene til min da tre måneder gamle sønn som lekte på teppet sitt og prøvde å fange blikket til sin mor. Jeg slo igjen lokket på pc-en i ren skam. Jeg hadde noe bedre enn tilfeldig kontakt med fremmede, og jeg satte ikke pris på det. Der og da, i min egen stue, foregikk livet mitt, og jeg var et annet sted.

Det er vel grunnen til at jeg ikke har skrevet om foredraget hennes siden. Da jeg våknet på natten, og omformulerte annonsen min, så jeg endelig muligheten til å få prøvd ut praksisen hennes i eget liv.

Så skulle det vise seg at jeg gjorde den samme tabben igjen. I løpet av helga ble jeg mer og mer irritert over det nye kjøleskapet. Det bråkte, og jeg visste at jeg hadde kjøpt et lydanlegg som skulle stabilisere seg på 44 dB – mer enn de andre kjøleskapene de hadde til salgs. Døra var sånn at man måtte passe på at den gikk igjen, ellers ble den stående åpen. Dessuten var hyllene i døra grunne, så det ikke kunne stå flasker annet enn i nederste hylle. Jeg syntes at jeg hadde gjort et dårlig valg, jeg angret. 

Dette fortalte jeg da jeg traff familien til niesen min og familien på søndag. Men jeg kan jo hjelpe deg, sa Anders.

Som sagt, så gjort. Anders kom dagen etter. Vi bar det nye skapet ned sammen, og fikk bytta det på butikken til et skap som var litt dyrere, stillere, og hadde bedre dører. Han måtte til og med betale mellomlegget for meg, siden jeg glemte lommeboka i bilen.

Da skapet var vel på plass, kjente jeg at jeg hadde mindre å gi tilbake. Leif hadde jo tross alt fått et kjøleskap som kommer til å fungere utmerket når han har fått lufta det. Jeg skal overhodet ikke underslå hvor viktig hans hjelp var for å håndtere situasjonen. Det er gøy å få en meningsfull relasjon med en fremmed, og jeg håper det er en vinn-vinn situasjon. Jeg fikk hjelp med mine to utfordringer, og han får etter hvert et kjøleskap – og en god historie. Han kalte sin kjøleskapshistorie rein pauseunderholdning.

Historien hadde aldri blitt noe av uten Erica – som var sammen med meg da det skjedde, og var barnevakt da jeg fikk henta nytt kjøleskap. Jeg kan ikke engang drømme om hvor fortvilt jeg hadde vært om jeg hadde vært alene om problemet og så skulle ta meg av barna samtidig. Hun bidro med vaskemidler og vin, og hjelp til å tolke. Anders hjalp meg å få den slutten jeg ønsket meg: et kjøleskap jeg kunne være fornøyd med.

All mulig heder og ære til Leif. Det er godt at det fins sånne som han. Den beste historien er kanskje at man kan be fremmede om hjelp på kreativt vis, og så få det. 

Likevel er det Erica og Anders som får meg til å føle at jeg hører til. At jeg fortjener å få hjelp, ikke fordi jeg klarer å forfatte virkeligheten min, ikke fordi jeg gjør som jeg gjør, men fordi jeg er en del av et fellesskap. Jeg har meningsfulle relasjoner rundt meg. Jeg har hjelp når jeg ber om det, bare fordi. Alt handler ikke om god ledelse og tolkning av omgivelsene. Og det er jeg takknemlig for.

PS. Hvis du vil prøve deg på litt "practical authorship" er kommentarfeltet åpent for andre tolkninger og muligheter - da blir du medforfatter av denne teksten, ifølge teorien.