Fail again. Fail better... and then what?

I'm preparing a talk for this year's Technoport Conference here in Trondheim. My title is Fabulous Failures  in the session on Celebrating Failure. I'm wedged in between two people with a lot of experience in entrepreneuring - whilst I should provide the view from research. Well, my kind of research, at least - so I'm throwing in a bit of art. And of course - I need some good stories. 

A fabulous failure is a failure to do what you originally thought, but where the result is better than anticipated. Central to my talk is a quote that I'm sure that many of you have seen or heard. 

I saw it for the first time at an art exibition in Moss called Momentum. I was there with Gitte Sætre and Tone Boska - they were locals when I worked with regional development issues in Virtuous Circles outside Bergen. They both had their feet in the artist community. We were on a roundtrip to get inspiration to how we could get businesses in the community to collaborate with artists, inspired by suggestions that art is really at the center of innovation. Whether the work we did there was a failure or success is dependent on the definition of those concepts- but one thing that came out of this trip was a quote that has stayed with me since.

This was the poster heading the exhibition - named Try again. Fail again. Fail better: 

I loved the expression - both verbally and visually - and later I learnt two things: 

1. The artist is Mark Titchner - and he was curating the exhibition with Anette Kierulf. 

2. The quote is from Samuel Beckett. (No, not Steve Jobs this time, as someone suggested)

I'm going to leave Mark Titchner - I don't see how this poster is going to make a difference in my talk, I'm going to go with white text on a black background. But I am going to talk about Samuel Beckett and what he thought about failure.

The above quote is found in countless motivational posters - but I'll use just the text. Because it is quite interesting that these three imperative sentences should become motivational - because I think most people don't understand the profundity of the quote. 

Now we know that Beckett was a deep thinker. He was not much of an academic - his career in lecturing fell short when he decided to fabricate the discussion material for his class. Smart solution, but not very accepted. Similar to quite a few entrepreneurial ventures - but this one failed to get recognition as a way to teach. 

He always intended to be a writer, though. His most famous play is "Waiting for Godot" - in which I read in a review on his wikipedia page:  

In a much-quoted article, the critic Vivian Mercier wrote that Beckett "has achieved a theoretical impossibility—a play in which nothing happens, that yet keeps audiences glued to their seats. What's more, since the second act is a subtly different reprise of the first, he has written a play in which nothing happens, twice." http://en.wikipedia.org/wiki/Samuel_Beckett

In 1969 Beckett won the Nobel Prize. Most of us would agree that he had success - but Beckett didn't believe in the notion of success.

In a way, Beckett writes about despair and is known for his black humour, so it is in deed humourous - or exactly his point - that such a tiny quote should be used to be inspirational. 

His pieces got shorter and shorter, and in the 80's he published three novellettas, of which "Worstward Ho" was one. Here, in one of the first passages is the quote embedded: 

All of old. Nothing else ever. Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.

He only believed that it was possible to fail better. Nothing is a complete success. Since success is not possible, then one might think that it is possible to stop trying, giving up. But that is not an option either, we are compelled to carry on trying, even if we know it is futile. Others will use what we do and put their own meaning into whatever you let loose on the world. And that will not change - that is all of old. 

To get you thinking about how this quote is used, I want to challenge you to think what the implication would be of failing better. 

A very long portrait so you have time to think. 

For many it is an expression of grit. You fail, fail again, and again, and at last you will succeed. 

If Beckett were to write an implication line it would be - fail better. fail better. He doesn't though - he writes later in the piece: Try again. Fail again. Better again. Or better worse. Fail worse again. 

This I knew. But yesterday I read "Worstward Ho" once more, and I realized that he had been closer to what I think is the implication than what I thought. So for me too - it is all of old, I haven't been able to come up with anything new. Nothing that hasn't been tried communicated before

Look at this: 

All of old. Nothing else ever. But never so failed. Worse failed. With care never worse failed.

Dim light source unknown. Know minimum. Know nothing no. Too much to hope. At most mere minimum. Meremost minimum.

Do you agree? He's said it right there. 

On the other hand - his writing is not that accessible - so I think I might be needed to explain. Or if you got it - it's worth saying again. 

Stop keeping those high ideals - instead get down to the minimum - and set your targets as low as possible. That's the prescription for failing better. If your anticipations are meeting very high ideals - chances are that you'll be failing by a long shot. But if you anticipate a mere minimum, chances are that you can fail better than anticipated. Hence - a small, but significant fabulous failure. Huzzah!

I've got my implication line ready. Can you guess what it is?

Fail again. Fail Better. Feel Better!

Ikke vær en fiasko - gjør fiasko for å skape flere feil i hverdagen.

Det er så mange som spør : hvorfor skal vi lære av fiaskoer? Er det ikke best å bare unngå fiasko? 

 Klarer man å gjøre flere fiaskoer er det er tegn på at man holder på med noe nytt. Da må man passe på å gjøre dem slik at de ikke koster så mye at man ikke har råd til, eller tåler en ny en. 

Fiaskofobi er ikke å ta for store sjanser, men å overvinne den unødvendige frykten for å feile. Vi i vårt samfunn er så fiaskofobiske  at vi har et usunt forhold til det å gjøre feil. Det kan ha to motsatte negative effekter: på den ene siden gjør man ikke feil fordi man holder seg langt innenfor sitt mulige handlingsrom og aldri finner ut hvor veggen er - altså grensen for egen innsats. Her har du eksempler fra f.eks offentlige virksomheter som blir oppfordret til å være kreative i å løse en problemstilling, men det er de ikke vant til, så da bruker man tida på å nøye kopiere andres innsats slik at man har en god unnskyldning når man ikke skaper gode resulteter. 

 På den andre siden kan det hende at man beveger seg med et så stort maskineri at man ikke legger merke til at handlingsrommet er endret, slik som når man ikke forandrer seg når omverdenen forandrer seg. Her er innovasjonshistorien full av historier om folk som jobba hardt for å skaffe seg en raskere hest i konkurranse med bilen. Vi tror at en sunn holdning til fiasko er å gjøre dem i ufarlige omgivelser eller med så liten risiko at de ikke tar drepen på oss.  

 En fiasko kan vi definere som et feilgrep som man kan le av - gitt nok distanse i tid eller rom. Et eksempel er pianoet som skulle flyttes 150 meter fra skolen til kulturhuset. Det var jo et veldig kort stykke så dugnadsgjengen tenkte at det var en ganske lett jobb. Og sånn ble det til at sju mann bidro til å bære pianoet opp på lasteplanet. 

Så satte en seg bak rattet, og seks sto på lasteplanet for å holde fast pianoet. Det var akkurat blitt vår, bjørka hadde begynt å sprette langs veien. Opp en liten bakke i et kryss så det helt bart ut, men sjåføren, han visste at det kunne være glatt. Det er godt å være lokalkjent, og derfor gav han litt ekstra på for å komme opp bakken på første forsøk. Det lyktes han med. Dessverre var den lille akselerasjonen ikke uproblematisk på lasteplanet. Det usikrede pianoet fløy bakover, og seks menn måtte hoppe ned i sikkerhet. 

De seks klarte seg fint. Det samme kunne ikke sies for pianoet. Det var ettertrykkelig knust i sammenstøtet med bakken, og det var ingen sjanse for at det kunne spilles på samme kveld. 

 Men hva med sjåføren? Hvordan gikk det med han? Han var riktignok uskadd – men hvordan tror dere han hadde det? 

 Han var like knust som pianoet. Denne historien var det mange som lo av, også de seks på lastplanet. Sjåføren som opplevde at to risikoer (risiki - hvis du er litt fin på det) kom opp mot hverandre, kunne ikke le av den på mange år. Heller enn at det var et hendelig uhell utløst av kjentmannskap på et felt (kjøringa) med usikkerhet på annet felt (usikret piano), ble han ansvarlig for tabben og syndebukken i historien. Det var pinlig og smertefullt for ham i mange år etterpå. Og da bli jo historien ganske trist? Hvordan gikk det til at folk ikke klarte å inkludere ham i den morsomme historien?  

 Kan det hende at dette går inn i en tradisjon som det finnes lange tradisjoner for i vestlige samfunn: nemlig at den som gjør en fiasko, er en fiasko? I boka "Born Losers. A history of failure in America", skriver Sandage (2005) om baksiden av den amerikanske drømmen - og hvordan man begynte å karakterisere både tapere og vinnere, også i mulighetenes land. Kanskje er det fremdeles er lettere å feile i Amerika enn i gamleland i Europa, men Sandage forteller om en fascinerende utvikling. På slutten av 1800-tallet var det karaktertrekk som kunne gi et pek om framtidig suksess. Ærlighet, hardtarbeidende osv. Men ettersom behovet for å bestemme seg om framtidige forretningspartnere ble det personlighetstrekk som tok over, om man hadde stil eller  var selvsikker. 

Språket reflekterte også denne endringen. Fra at feil er noe man gjorde, og noe som skjedde - smittet det over på hvem man var. Tendensen til å vurdere noen som en fiasko ut i fra hva de har gjort, er ikke logisk. Det er faktisk en magisk slutning, at man vurderer personen ut fra en enkelt del av deres handlinger. Det kunne jo vært at den som har gjort en del feil fordi en har prøvd seg på nye ting, har et rikt erfaringstilfang å vurdere nye ting på. 

Innenfor nyskaping og entreprenørskapsfaget har det de siste årene vært en del fokus på å løfte fram feil, fordi det gir et grunnlag å lære av. Nå skriver jeg på foredraget jeg skal ha på Technoport seinere i april - om fabelaktige fiaskoer, og tar fram de beste historiene fra vitenskapens historie. 

 Det er likevel ikke nok, tror jeg, å bare si at man skal feire feil. Det gamle historiene er nettopp det: gamle historier der vi vet om suksessen i etterkant. Det kan gå lang tid mellom dagens feil og morgendagens suksess. Man må få seg selv til å gjøre feilene først, og til å stå i fiaskoen for å kunne lære av den. 

Da må vi ha bukt med fiaskofobien, altså den unødvendige frykten for å feile som gir størst skade på selvbildet. Mottoet kan ikke være bare å feire feil, men å feile mer, for å feire mer! 

 Og ja, enda en ting til om å ta risiko: det kan jo også hende det går godt!