Ikke vær en fiasko - gjør fiasko for å skape flere feil i hverdagen.

Det er så mange som spør : hvorfor skal vi lære av fiaskoer? Er det ikke best å bare unngå fiasko? 

 Klarer man å gjøre flere fiaskoer er det er tegn på at man holder på med noe nytt. Da må man passe på å gjøre dem slik at de ikke koster så mye at man ikke har råd til, eller tåler en ny en. 

Fiaskofobi er ikke å ta for store sjanser, men å overvinne den unødvendige frykten for å feile. Vi i vårt samfunn er så fiaskofobiske  at vi har et usunt forhold til det å gjøre feil. Det kan ha to motsatte negative effekter: på den ene siden gjør man ikke feil fordi man holder seg langt innenfor sitt mulige handlingsrom og aldri finner ut hvor veggen er - altså grensen for egen innsats. Her har du eksempler fra f.eks offentlige virksomheter som blir oppfordret til å være kreative i å løse en problemstilling, men det er de ikke vant til, så da bruker man tida på å nøye kopiere andres innsats slik at man har en god unnskyldning når man ikke skaper gode resulteter. 

 På den andre siden kan det hende at man beveger seg med et så stort maskineri at man ikke legger merke til at handlingsrommet er endret, slik som når man ikke forandrer seg når omverdenen forandrer seg. Her er innovasjonshistorien full av historier om folk som jobba hardt for å skaffe seg en raskere hest i konkurranse med bilen. Vi tror at en sunn holdning til fiasko er å gjøre dem i ufarlige omgivelser eller med så liten risiko at de ikke tar drepen på oss.  

 En fiasko kan vi definere som et feilgrep som man kan le av - gitt nok distanse i tid eller rom. Et eksempel er pianoet som skulle flyttes 150 meter fra skolen til kulturhuset. Det var jo et veldig kort stykke så dugnadsgjengen tenkte at det var en ganske lett jobb. Og sånn ble det til at sju mann bidro til å bære pianoet opp på lasteplanet. 

Så satte en seg bak rattet, og seks sto på lasteplanet for å holde fast pianoet. Det var akkurat blitt vår, bjørka hadde begynt å sprette langs veien. Opp en liten bakke i et kryss så det helt bart ut, men sjåføren, han visste at det kunne være glatt. Det er godt å være lokalkjent, og derfor gav han litt ekstra på for å komme opp bakken på første forsøk. Det lyktes han med. Dessverre var den lille akselerasjonen ikke uproblematisk på lasteplanet. Det usikrede pianoet fløy bakover, og seks menn måtte hoppe ned i sikkerhet. 

De seks klarte seg fint. Det samme kunne ikke sies for pianoet. Det var ettertrykkelig knust i sammenstøtet med bakken, og det var ingen sjanse for at det kunne spilles på samme kveld. 

 Men hva med sjåføren? Hvordan gikk det med han? Han var riktignok uskadd – men hvordan tror dere han hadde det? 

 Han var like knust som pianoet. Denne historien var det mange som lo av, også de seks på lastplanet. Sjåføren som opplevde at to risikoer (risiki - hvis du er litt fin på det) kom opp mot hverandre, kunne ikke le av den på mange år. Heller enn at det var et hendelig uhell utløst av kjentmannskap på et felt (kjøringa) med usikkerhet på annet felt (usikret piano), ble han ansvarlig for tabben og syndebukken i historien. Det var pinlig og smertefullt for ham i mange år etterpå. Og da bli jo historien ganske trist? Hvordan gikk det til at folk ikke klarte å inkludere ham i den morsomme historien?  

 Kan det hende at dette går inn i en tradisjon som det finnes lange tradisjoner for i vestlige samfunn: nemlig at den som gjør en fiasko, er en fiasko? I boka "Born Losers. A history of failure in America", skriver Sandage (2005) om baksiden av den amerikanske drømmen - og hvordan man begynte å karakterisere både tapere og vinnere, også i mulighetenes land. Kanskje er det fremdeles er lettere å feile i Amerika enn i gamleland i Europa, men Sandage forteller om en fascinerende utvikling. På slutten av 1800-tallet var det karaktertrekk som kunne gi et pek om framtidig suksess. Ærlighet, hardtarbeidende osv. Men ettersom behovet for å bestemme seg om framtidige forretningspartnere ble det personlighetstrekk som tok over, om man hadde stil eller  var selvsikker. 

Språket reflekterte også denne endringen. Fra at feil er noe man gjorde, og noe som skjedde - smittet det over på hvem man var. Tendensen til å vurdere noen som en fiasko ut i fra hva de har gjort, er ikke logisk. Det er faktisk en magisk slutning, at man vurderer personen ut fra en enkelt del av deres handlinger. Det kunne jo vært at den som har gjort en del feil fordi en har prøvd seg på nye ting, har et rikt erfaringstilfang å vurdere nye ting på. 

Innenfor nyskaping og entreprenørskapsfaget har det de siste årene vært en del fokus på å løfte fram feil, fordi det gir et grunnlag å lære av. Nå skriver jeg på foredraget jeg skal ha på Technoport seinere i april - om fabelaktige fiaskoer, og tar fram de beste historiene fra vitenskapens historie. 

 Det er likevel ikke nok, tror jeg, å bare si at man skal feire feil. Det gamle historiene er nettopp det: gamle historier der vi vet om suksessen i etterkant. Det kan gå lang tid mellom dagens feil og morgendagens suksess. Man må få seg selv til å gjøre feilene først, og til å stå i fiaskoen for å kunne lære av den. 

Da må vi ha bukt med fiaskofobien, altså den unødvendige frykten for å feile som gir størst skade på selvbildet. Mottoet kan ikke være bare å feire feil, men å feile mer, for å feire mer! 

 Og ja, enda en ting til om å ta risiko: det kan jo også hende det går godt!