Hvordan livets gleder kan bidra til nyskaping

Her er del to av innlegget om hvordan overflod og kunst kan bidra til nyskaping - første del ser du her: http://avvik.blogspot.no/2013/01/kung-fu-panda-for-legge-til-rette-for.html

Kung Fu Panda er innovativ fordi han klarer å trekke på all sin kompetanse. På en måte kan vi kalle ham sidekompetent. Og nå skal jeg vise hvordan han klarer å utnytte sidekompetansen sin.  

Den kompetansen, som kokk, bruker han som sammenligningsgrunnlag og inspirasjon for kung fu-praksisen. Men det er langt fra det eneste som gjør ham i stand til å være en kreativ mester i Kung Fu nesten uten trening. Det er ting vi vanligvis assossierer med overflod – som sjelden er assossiert med god praksis og organisering i arbeidslivet – nemlig god mat og humor. For den som husker sin Weber, altså han som ikke så det som sin rolle å forsyne verden med grillmat, er askese og nøysomhet effektivitetens følgesvenn, og dette er god moral også i henhold til den protestantiske etikken vi har arva med oss fra flere hundre år tilbake.

Pandaen er derimot glad i livets gleder: for ham er mat er en viktig ingrediens i livet som helhet. I en scene har han laget nudler til hele gjengen. Tigress vil ikke ha – hun nøyer seg med en bit tofu og sier: «Det sies at dragekrigeren kan klare seg på en dråpe dugg og ellers kraften i universet.» Her vises den askesen som man vanligvis forbinder med god effektivitet.

«Da har ikke kroppen min oppdaget at den er dragekrigeren ennå», ler Pandaen, og forsyner seg igjen.

Humoren hans er heller ikke helt sett på som stuerent. Før Kung-Fu-mestrene blir kjent med ham tar de rett og slett ikke humoren hans, det er ikke plass for det. Han etterligner mesteren, han spøker med sin egen inkompetanse, han ler av de håpløse omstendighetene. Han har rett og slett en innstilling til livet som gjør at han klarer å døyve smerten ved at han på så mange måter ikke passer med beskrivelsen av den perfekte kriger. De andre tør ikke helt å være med på humoren, de er redde for å bli sett på som useriøse.

For å kunne klare å utvise god hverdagskreativitet trenger Pandaen å tro på en helhetlig tilnærming som vi godt kan lære av i vårt arbeidsliv. Han spiller på alt det han har av egenskaper, og han fornekter seg ikke ting som vanligvis er sett på som unødvendig i en effektivitetstilnærming. Han spiller heller på den overfloden han har tilgjengelig. Der han først og fremst bruker mat og humor, kunne vi se for oss et arbeidsliv der hver får mulighet til å utnytte et bredt spekter av sidekompetanser, gjennom bilder, tango, sang og andre ting der vi bruker mer av oss selv enn bare våre kognitive egenskaper.

Men dette må ikke være et individuelt ansvar. Det er nemlig poenget i Hjorths (2003) bok om entreprenørskapens kår i arbeidslivet. Det strukturelle legger ikke til rette for kreativitet og entreprenørskap med sitt ensidige fokus på effektivitet heller enn virkekraft – og i dagens struktur blir det et individuelt ansvar og risiko å være kreative på den måten som organisasjonen har nytte av.

Det kravet er for høyt – slik kravet er for høyt i sikkerhetsbedriften som Kung Fu Panda blir introdusert for. De fleste bedrifter ikke har liv og død høyt oppe på agendaen. I den grad de har det, i form av aktivitet med høy risiko, kan de bli desto mer avhengig av å telle og måle at de gjør ting rett. Det gjør at hverdagskreativiteten får dårligere kår og ansvaret blir fullstendig individuelt. Når de fleste av oss er lært opp for å være tilpasset et effektivitetsregime, er det ikke rart at folk blir stressa og til og med sjuke. Å lære ledelse fra billedkunst eller tango kan være med på å bringe mer helhet inn i arbeidshverdagen. Men ikke uten at man lærer seg å sette sammen de ulike kompetansene på gode måter.

Hjorth, D. (2003). Rewriting entrepreneurship: for a new perspective on organisational creativity. Malmö, Oslo, Copenhagen, Liber, Abstrakt, Copenhagen Business School Press.

           

Taylor, S. S. and D. Ladkin (2009). "Understanding arts-based methods in Managerial Development." The Academy of Management Learning and Education 8(1): 55-69.

Nyskapende organisering med Kunst og Kung Fu Panda.

Innimellom dukker spørsmålet opp. Kan man bli en bedre leder av å [danse tango/tegne/synge i kor/male/organisere frivillige/bygge en flåte/tolke abstrakt kunst/gjøre noe som tilsynelatende ikke har med ledelse å gjøre]?

Mitt svar er at det å bruke kunstneriske uttrykk kan bidra til bedre ledelse, men ikke ubetinget. Spørsmålet burde stilles på en annen måte: hvordan kan kompetanse fra kunstfeltet bidra til organisasjon og ledelse? Det fins nemlig mye forskning på hvilke egenskaper man kan tenke seg å ta med for å beherske kunsten å lede, men det finnes lite forskning på hvordan man skal få til dette i praksis.

En av måtene man kan bruke kunst på er for å illustrere essens, som når DnB bruker Ibsen for å skape en reflektert distanse til lederskap. Jeg har tenkt å benytte meg av samme teknikk nå, å illustrere forskningen gjennom bruk av et kunstuttrykk. Jeg velger meg et kunstuttrykk som alle med småbarn kjenner, nemlig tegnefilm. Kung Fu Panda er en film som illustrerer godt både hva som skal til for å tenke innovasjon innenfor en organisasjon, og særlig hvor mye ansvar man egentlig kan legge på medarbeiderne. Dersom du ikke kjenner historia har jeg også oppsummert handlinga i  filmen tidligere.

Den høykompetente sikkerhetsbedriften Kung Fu-Adademiet innehar mange av de egenskaper som tradisjonelt næringsliv gjerne har, med de samme forutsetningene for å kunne være innovative.

Det vil si, ikke veldig høye forutsetninger. Det er Pandaen som bringer inn nettopp de elementene som mangler for å få til en innovativ praksis. Pandaen blir utnevnt til dragekriger, en kriger som skal kunne gjøre nesten hva som helst, ved det som ser ut som en feiltagelse. Han har kun teoretisk kunnskap om Kung Fu, men det skal vise seg at han klarer det som ingen av de høykompetente klarer, nemlig å slå slemmingen i kamp.

Pandaen innehar nemlig de entreprenørielle egenskapene som Hjorth (2003) hevder har forsvunnet ut av det moderne arbeidslivet, fordi vi er så opptatt av effektivitet. På engelsk har de faktisk to ord der vi bare har ett. Effectiveness er det å gjøre oppgaven på den optimale måten, å løse det man vet skal gjøres på den raskest mulige måten med de riktige ressursene. Her er det ikke bare mulig, men absolutt nødvendig å planlegge, og så gjennomføre det man har tenkt.

Efficacy derimot, handler om å få til noe man ikke har klart før, og kan oversettes med virkekraft. Det å finne snarveier, lure løsninger og nyvinninger kan ha stor virkekraft og kan fungere bedre enn å gjøre det etter den mest effektive metoden som er anerkjent. Og når man skal drive nyskaping, kan man ikke ha et entydig fokus på å optimalisere løsningene. Man vet jo ikke hva de er ennå – de må skapes først.

Disse to står ofte i motsetning til hverandre i det moderne arbeidslivet. Det å gjøre noe som virker raskt, kan være riktig, men man kan også ta feil i sine antagelser. Hvis man har gjort noe på eget initiativ, javel, det er bra om det virker, men man mangler dekning i de målesystemene som finnes dersom man mislykkes. Det å gjøre noe alternativt blir de ansattes eget ansvar, og de har som regel ikke dekning for å kunne feile. Rommet for utprøving er ikke til stede, verken ved ufarlige eller begrensede omgivelser, og da er sjansen for nyskaping liten.

I Kung Fu Panda er hele den eksisterende sikkerhetsbedriften bygd opp under effektivitet på den gamle måten. Den som er best i Kung Fu er den som vinner fordi man har gjort tingene på den riktige Kung Fu-måten. Det krever hard innsats, og øvelse, øvelse og atter øvelse. Men, skal det vise seg, når det handler om liv og død så er det ikke evne til å gjøre navngitte bevegelser som er viktig, det er å overraske motstanderen.

Da serverer Pandaen en rekke lure løsninger som skal vise seg å fungere. Han finter ut slemmingen med å leke tryllekunstner med gamle wok-panner og sparker takstein i ansiktet på ham. Han klarer å sende energien rett tilbake der den kom fra. Alt dette er god hverdagskreativitet på sitt beste.

Dette får han til fordi han lærer seg å trekke på all sin erfaring. Han sammenligne, oversetter og tester ut. De andre erfaringene, som vi i vanlige jobber altså kan skaffe oss med bruk av kunst på ulike måter, kan både brukes til testarena og sammenligningsgrunnlag. Og som i vanlig effektivitetstankegang krever det øvelse å få effektene over fra en arena til en annen.

I neste innlegg går jeg nærmere inn på hvordan Pandaen driver nyskapingsarbeidet sitt, og hvordan det ligner på de kunstuttrykkene vi kan bruke, 

Nok kultur for navlebeskuelse!

Kulturdebatten evt. -kampen nærmer seg slutten. Forhåpentligvis. Jeg ble ganske inspirert av at Jon Hustads selektive tolkning arven etter den store sosiolog Weber (han med grillmaten og den protestantiske etikken), og dessuten vår egen store sosialantropolog Fredrik Barth. Jeg skrev til og med blogginnlegg på nynorsk, for jeg syntes det var så morsomt at ordskiftet mellom Hustad og Tajik foregikk på et språk som ble skapt som en motvekt til det danske, og som sannsynligvis har skifta det bokmålet jeg skriver nå, mange hakk vekk fra den dansk.

Dessuten syns jeg det var interessant at man bevegde seg fritt mellom en sosialantropologisk definisjon av kultur som stamantropologen Taylor definerte til å være ” det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer”, og en definisjon av kultur som det kultursektoren driver med, altså kulturministerens felt. Vi kunne nemlig ha godt av å øve oss å se på sammenhengen mellom disse to – og det var her jeg ville bidra.

I flere år jobbet jeg nemlig med kultur og næring – en sammenstilling som kan høres rar ut, men som er såpass velfundert at tre departementer sto bak en handlingsplan for kultur og næring. Da funker kulturuttrykk som bidrag til å skape kultur i virksomheter – eller kulturuttrykk funker som virksomhet i seg selv. Jeg var mest opptatt av det første, og har brukt mye tid på å lure på hva sammenhengen er.

Med aktiv tolkning kan man bringe begrepene sammen, og om man kan, bør man vise fram sammenhenger man ser mulighet for. Jeg syns at det er en del av jobben til en samfunnsforsker, særlig vi som ikke har statistikk å vise til.

Faksimile fra aftenposten.no 09.01.13

Men så kom den ene kronikken etter den andre, det viste seg at ingen var det minste opptatt av kulturpolitikk, og at Tybring-Gjedde synger videre på det samme omkvedet som han har holdt på med siden kronikken «Drøm fra Disneyland» i 2010. Med veldig kreativ statistikk-tolkning kan vi snakke om at nordmenn kommer i mindretall i landet innen 2050, muslimene tar over og vi får de høyreekstremes skremmebilde Eurabia i stedet for et avkristnet Europa.

Og så kom alle ordspillene – kultur og ukultur – ikke bli sur – de er ute på tur – det ligger i deres natur – de vil sette folk i bur – eller hur?

Og så vil gjerne Aftenposten vite hva vanlige folk tenker på som typisk norsk, etter at ekspertene har sagt sitt. "Jakten på norsk kultur" ender som vanlig opp i matretter, folkelig musikk og sær mat. Og tillit til systemet, da. Disse sakene har vi lest før. De har ingenting med det kulturpolitiske feltet lenger, og heller ingenting med innvandring. Om man har ment at koblingen mellom debatt og politikk er dårlig, - nå er den iallfall borte, og vi har fått kose-innslag uten nyhetsverdi overhodet. 

Dette minner meg om en historie jeg leste om Coyote, den nordamerikanske varianten av trikster-guden som fins i mange religioner og som norrøn mytologi har i Loke-skikkelsen. Kulturer ligner nemlig.

En kveld hadde Coyote gjort opp et flott bål, men så ble han trøtt og ville sove. Derfor befalte han brunøyet sitt om å holde øye med bålet og passe på at det holdt seg like fint. Men så våknet han opp noen timer seinere og oppdaget at brunøyet ikke hadde passet på noe som helst. 

Illsint gav han en skjennepreken og for å understreke poenget sitt tok han noen av glørne og brente brunøyet med det. Til sin store overraskelse fikk han selv vondt. 

Slik lærte coyote at brunøyet var en del av ham selv. Denne bevisstheten var viktig for Coyote slik at han kunne avgjøre hvor skillet gikk mellom ham selv og omgivelsene, og han kunne få mer fornuftige samtalepartnere.

Denne historien har ikke mer med kulturdebatt å gjøre enn at det er ganske uinteressant av oss å diskutere våre egne navler og andre kroppsdeler ad infinitum. Det er typisk norsk å være opptatt av hva som er typisk norsk, ser det ut til. Det interesserer meg like lite som min og din bakside. Nok no.

Kultur og kultur - frå glasur til gjær.

Det er ein god start på året når viktige spørsmål om kultur kjem på agendaen, iallfall for ein sosialantropolog. Spørsmåla utleier vi frå ein debatt der folk snakkar forbi kvarandre, og anten snakkar om kultur som «kunst- og kulturuttrykk» - eller kultur som «det som gjer oss norske». Det betyr ikkje at vi ikkje kan binde saman desse to omgrepa.

Det første spørsmålet, stilt først av Christian Tybring Gjedde, og så av Jon Hustad, er om ikkje kulturministeren har en plan for å passe på "det som gjer oss norske". Det er interessant, for vi vil verne delar av dette, som tillit, respekt, og til og med naivitet – samstundes som at vi vil vere framoverlente og bidra til nyskaping og endring, for berre slik har kulturen vår rett til liv.

Det andre spørsmålet ligg eigentleg under utan at nokon har tatt tak i det: kva er eigentleg samanhengen mellom kultur, slik som i «kunst- og kulturuttrykk» og kultur som det «eitt eller anna» som gjer at det går så bra med oss. Så lenge Hadia Tajik har svart med å forsvare budsjettet sitt, er det vel verdt å fundere på. Men først må vi ta tematikken om kulturen er fast eller foranderleg. Så kan vi ta for oss korleis vi kan sikre god utvikling av kulturen gjennom kulturuttrykk.