Nyskapende organisering med Kunst og Kung Fu Panda.

Innimellom dukker spørsmålet opp. Kan man bli en bedre leder av å [danse tango/tegne/synge i kor/male/organisere frivillige/bygge en flåte/tolke abstrakt kunst/gjøre noe som tilsynelatende ikke har med ledelse å gjøre]?

Mitt svar er at det å bruke kunstneriske uttrykk kan bidra til bedre ledelse, men ikke ubetinget. Spørsmålet burde stilles på en annen måte: hvordan kan kompetanse fra kunstfeltet bidra til organisasjon og ledelse? Det fins nemlig mye forskning på hvilke egenskaper man kan tenke seg å ta med for å beherske kunsten å lede, men det finnes lite forskning på hvordan man skal få til dette i praksis.

En av måtene man kan bruke kunst på er for å illustrere essens, som når DnB bruker Ibsen for å skape en reflektert distanse til lederskap. Jeg har tenkt å benytte meg av samme teknikk nå, å illustrere forskningen gjennom bruk av et kunstuttrykk. Jeg velger meg et kunstuttrykk som alle med småbarn kjenner, nemlig tegnefilm. Kung Fu Panda er en film som illustrerer godt både hva som skal til for å tenke innovasjon innenfor en organisasjon, og særlig hvor mye ansvar man egentlig kan legge på medarbeiderne. Dersom du ikke kjenner historia har jeg også oppsummert handlinga i  filmen tidligere.

Den høykompetente sikkerhetsbedriften Kung Fu-Adademiet innehar mange av de egenskaper som tradisjonelt næringsliv gjerne har, med de samme forutsetningene for å kunne være innovative.

Det vil si, ikke veldig høye forutsetninger. Det er Pandaen som bringer inn nettopp de elementene som mangler for å få til en innovativ praksis. Pandaen blir utnevnt til dragekriger, en kriger som skal kunne gjøre nesten hva som helst, ved det som ser ut som en feiltagelse. Han har kun teoretisk kunnskap om Kung Fu, men det skal vise seg at han klarer det som ingen av de høykompetente klarer, nemlig å slå slemmingen i kamp.

Pandaen innehar nemlig de entreprenørielle egenskapene som Hjorth (2003) hevder har forsvunnet ut av det moderne arbeidslivet, fordi vi er så opptatt av effektivitet. På engelsk har de faktisk to ord der vi bare har ett. Effectiveness er det å gjøre oppgaven på den optimale måten, å løse det man vet skal gjøres på den raskest mulige måten med de riktige ressursene. Her er det ikke bare mulig, men absolutt nødvendig å planlegge, og så gjennomføre det man har tenkt.

Efficacy derimot, handler om å få til noe man ikke har klart før, og kan oversettes med virkekraft. Det å finne snarveier, lure løsninger og nyvinninger kan ha stor virkekraft og kan fungere bedre enn å gjøre det etter den mest effektive metoden som er anerkjent. Og når man skal drive nyskaping, kan man ikke ha et entydig fokus på å optimalisere løsningene. Man vet jo ikke hva de er ennå – de må skapes først.

Disse to står ofte i motsetning til hverandre i det moderne arbeidslivet. Det å gjøre noe som virker raskt, kan være riktig, men man kan også ta feil i sine antagelser. Hvis man har gjort noe på eget initiativ, javel, det er bra om det virker, men man mangler dekning i de målesystemene som finnes dersom man mislykkes. Det å gjøre noe alternativt blir de ansattes eget ansvar, og de har som regel ikke dekning for å kunne feile. Rommet for utprøving er ikke til stede, verken ved ufarlige eller begrensede omgivelser, og da er sjansen for nyskaping liten.

I Kung Fu Panda er hele den eksisterende sikkerhetsbedriften bygd opp under effektivitet på den gamle måten. Den som er best i Kung Fu er den som vinner fordi man har gjort tingene på den riktige Kung Fu-måten. Det krever hard innsats, og øvelse, øvelse og atter øvelse. Men, skal det vise seg, når det handler om liv og død så er det ikke evne til å gjøre navngitte bevegelser som er viktig, det er å overraske motstanderen.

Da serverer Pandaen en rekke lure løsninger som skal vise seg å fungere. Han finter ut slemmingen med å leke tryllekunstner med gamle wok-panner og sparker takstein i ansiktet på ham. Han klarer å sende energien rett tilbake der den kom fra. Alt dette er god hverdagskreativitet på sitt beste.

Dette får han til fordi han lærer seg å trekke på all sin erfaring. Han sammenligne, oversetter og tester ut. De andre erfaringene, som vi i vanlige jobber altså kan skaffe oss med bruk av kunst på ulike måter, kan både brukes til testarena og sammenligningsgrunnlag. Og som i vanlig effektivitetstankegang krever det øvelse å få effektene over fra en arena til en annen.

I neste innlegg går jeg nærmere inn på hvordan Pandaen driver nyskapingsarbeidet sitt, og hvordan det ligner på de kunstuttrykkene vi kan bruke,