Arbeid må læres

I dag har jeg latt meg inspirere av to avisinnlegg. Det ene er Erik Lerdahls kronikk i aftenposten om at kreativitet må læres. Her er jeg helt enig - kompetanse på kreativitet er ikke mystisk og/eller medfødt, det kan trenes.

Den andre artikkelen er fra Dagbladet, der den eminente støyforskeren Truls Gjestland hevder at åpent kontorlandskap er en dårlig idé fordi det er umulig å få til et så lavt støynivå som anbefalt med masse mennesker til stede. (Jeg kjenner Truls fra Samfundet, forresten) Studier av akustikk og støynivå i kontorlandskap er entydige: det bråker for mye. Her kan jeg ikke argumentere mot at landskap kan være støyende, men jeg tror at mange dårlige erfaringer med landskap har med dårlig trening og tilpasning til å sitte i landskap.

Juks uten bedrag.

Enkelte dager er dager for refleksjon og tilbakeblikk over hva som har vært. Fredag var en sånn dag for meg. En ting jeg kom på da, var hvor mye jeg har jukset. Hvis jeg kan, vil jeg nemlig mye heller samarbeide enn å jobbe aleine - selv på oppgaver jeg har fått til meg selv. 

Det å skrive doktorgrad, for eksempel, visste jeg var galskap for meg som elsker å jobbe med folk. Jeg sliter gjerne litt med konsentrasjonen dersom jeg må jobbe aleine. Derfor har det vært viktig for meg å skrive sammen med andre, å diskutere problemstillinger fra alle bauger og kanter før jeg klarer å skrive det. Dessuten får man jo også hjelp av alle som har skrevet om noe lignende fra før. Og dette regnes bare som juks dersom du tar kreditt for tanker som andre har gjort seg - uten å referere hva andre har tenkt. Av og til kan det bli vanskelig, for hvor kommer egentlig ideene fra? Har jeg noen ideer som er genuint nye? Sannsynligvis ikke, men det er en risiko at jeg diskuterer ting over så lang tid at jeg glemmer at jeg ikke har tenkt ut alt selv. 

Lucky Næroset – Symbolet for mange annerledestenkere

Doktorgraden min handler om positive avvik som driver utviklinga framover. Uttrykket hadde jeg lært gjennom en akademisk tekst, men inspirasjonen til å gjøre noe med det fikk jeg når jeg møtte humørbonden Geir Styve. Han hadde mange eksempler på hvordan man kan drive utvikling nesten utelukkende gjennom å snu ting på hodet.

På samme måte som jeg holdt på med det jeg gjorde, og så traff Geir, så hadde Geir holdt på med sine ting, og så hadde han møtt på folk fra fristaten Lucky Næroset. Det møtet gjorde at han og Tom Åge Myhren startet Livsverkene, alliansen som i dag teller bortimot 50 medlemmer over hele landet som både i arbeid og på fritida brenner for å gjøre en forskjell. Og alle medlemmene har møtt, og blitt inspirert av noen av de andre som har turt å tenke annerledes om utvikling. Det er faktisk derfor de holder sammen, sånn at de kan fortsette å lære og inspirere hverandre.

Alle historier har mange begynnelser, men nå er det på tide å ta opp starten på fristaten Lucky Næroset, fordi det akkurat nå foregår en aksjon for å redde skolen i Næroset, Fagernes skole. Igjen.

Bøygfinte #3 Planlegging

Jeg har kommet til tredje aktivitet som jeg bruker for å slutte å utsette ting aktivt. Dette hører altså hjemme i min guide til prokrastinering - og hele den finner du her: http://avvik.blogspot.no/p/guide-til-prokrastinering.html

. Den setter jeg sammen for å være en støtte til andre som også sliter med at de har høye terskler for å komme seg inn i jobben sin. 

  Når du ikke helt vet hvor du skal begynne, er det å planlegge en fin ting for å komme seg igang. Legg merke til at jeg ikke skriver at du skal legge en plan. Som min gode informant Humørbonden sier: det viktigste med å legge en plan er å huske hvor du har lagt den. Men det å planlegge, å tenke seg litt framover, se for seg hva som kan være neste steg framover er lurt. Og når du ikke får skrevet det du skal, kan du likesågodt se for deg og skrive ned hva det er du tror du skal skrive.