Juks uten bedrag.

Enkelte dager er dager for refleksjon og tilbakeblikk over hva som har vært. Fredag var en sånn dag for meg. En ting jeg kom på da, var hvor mye jeg har jukset. Hvis jeg kan, vil jeg nemlig mye heller samarbeide enn å jobbe aleine - selv på oppgaver jeg har fått til meg selv. 

Det å skrive doktorgrad, for eksempel, visste jeg var galskap for meg som elsker å jobbe med folk. Jeg sliter gjerne litt med konsentrasjonen dersom jeg må jobbe aleine. Derfor har det vært viktig for meg å skrive sammen med andre, å diskutere problemstillinger fra alle bauger og kanter før jeg klarer å skrive det. Dessuten får man jo også hjelp av alle som har skrevet om noe lignende fra før. Og dette regnes bare som juks dersom du tar kreditt for tanker som andre har gjort seg - uten å referere hva andre har tenkt. Av og til kan det bli vanskelig, for hvor kommer egentlig ideene fra? Har jeg noen ideer som er genuint nye? Sannsynligvis ikke, men det er en risiko at jeg diskuterer ting over så lang tid at jeg glemmer at jeg ikke har tenkt ut alt selv. 

Likevel er det verdt det, for deling på denne måten en sikring mot at man gjør antagelser og lettvinte løsninger som gjør argumentet svakt. For eksempel det å lage seg en stråmann som ikke finnes. Når jeg skriver om organisasjoner uten å jobbe med noen veldig normale organisasjoner er det alltid en fare at jeg lager til den normale organisasjonen som et vrengebilde, en stereotyp, en stråmann som egentlig ikke finnes. 

Faktisk tror jeg ikke at jeg hadde fått jobb som forsker for snart ti år siden hvis jeg ikke hadde fått hjelp til å løse oppgavene jeg fikk før jeg ble ansatt. Til min første forskerjobb ble jeg først utsatt for et fem-timers intervju. Etterpå fikk noen av oss oppgaver som skulle avklare noe som var litt usikkert. Etter mitt intervju var de enda usikre på om jeg var så anaytisk anlagt som de kunne tenke seg. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg hadde hatt det strålende og fått slengt ut den ene ideen etter den andre uten å trenge å være særlig kritisk. 

Jeg fikk tilsendt 14 sider intervjumateriale fra en industribedrift. Jeg hadde aldri jobbet analytisk med en bedrift før, jeg hadde min erfaring fra frivillig arbeid, og dessuten var jeg menig lystekniker på teateret på det tidspunktet.  Jeg leste og svettet og analyserte - hva var det som foregikk i intervjuet? Det gjorde det ikke bedre at jeg fikk materialet fullstendig uten kontekst, det var opp til meg å gjette hva det var jeg burde fokusere på. En glipp, kalte de det etterpå.

Jeg husker ikke helt lenger, men det var en bedrift hvor ledelsen sammen med en konsulent hadde tenkt ut noen kloke tanker om hva framtida kunne bringe, og så satt de igang med prosjektet uten å egentlig forankre det blant dem som skulle gjennomføre. Det var som om de hadde funnet det magiske teppet, tatt seg en fantastisk tur, og så kommet med noen planer, uten å invitere noen flere opp på teppet med seg. 

Det jeg husker, er responsen jeg fikk på analysen min. Jeg delte det jeg hadde skrevet med søstera mi, Ragna, før jeg skulle sende det inn til mine potensielle kolleger. Hun hadde jobba som ingeniør i industrien i mange år, før hun slutta i jobben sin og begynte å studere sosialantropologi - som meg. Det betydde at vi kunne snakke sammen om de samme tingene, men fra helt ulikt synspunkt. Hennes respons på analysen av industribedriften var latter. Høyt og lenge. "Tror du virkelig at det er noen i vanlige jobber som oppfører seg slik du beskriver her - at de gir ut oppgaver som kommando heller enn som forespørsler? Det er ikke en gammeldags militærorganisasjon du beskriver, og du kan heller ikke anta at det var det." 

Det var nemlig slik det så ut for meg som leste et intervju, og måtte gjette meg til hva som hadde skjedd, uten industri-erfaring i det hele tatt. Ragna var treffsikker, og det er ikke til å stikke under en stol at jeg ikke helt klarte å le. Det gjorde ganske vondt, faktisk. Det kan gjøre vondt å ta feil. Da var det ganske heldig at jeg har fått lært sånne ting av ei søster som jeg visste at brydde seg, og ikke en eller annen velmenende bedreviter uten annet forhold enn det kollegiale. Altså sånne som jeg har lært meg å lytte bedre til fordi jeg vet at de kan ha noe å fare med, selv om jeg kan synes at de plasserer meg i en ubehagelig situasjon. 

I analysen fikk jeg putta inn noen "som om" og noen forbehold, beskrivelser som viste at jeg skjønte noe av hvilken kontekst intervjuet kunne ha vært i. Det må ha fungert, siden jeg fikk jobben. Det å få diskutert ting, kan gjøre argumentene mer robuste, siden motforestillingene mot det er innbakt i teksten. 

Det er heldig da, å ha muligheten til å diskutere ting i sammenhenger hvor det ikke er så farlig at du framstår som litt dum. Det kreves ofte for å kunne lære noe nytt. Her om dagen kom noen med en fantastisk beskrivelse av forskerlivet: det gir muligheten til å diskutere ting som vanligvis kommer langt uti nachspielet - men i edru tilstand, og attpåtil i arbeidstida. Det er et privilegium som er få forunt, til og med forskere. Men som stipendiater har vi muligheten. 

Ragna skrev hovedfag i sosialantropologi, og etterhvert fikk hun seg en forskerjobb, i instituttsektoren, akkurat som meg. Vi fortsatte å diskutere - og det var kanskje en del ting vi fikk diskutert på fritida som demmet opp for at man som oppdragsforsker ikke har så god tid til de dyptgripende samtalene på jobb. 

Det å samarbeide med andre er sjelden juks når vi ikke snakker om skriftlig skoleeksamen. Dersom man har noen å dele med, som deler av tida si, får man brynt seg, og resultatet blir bedre. 

Fredag var det to år siden Ragna døde. Vi fikk altfor kort tid sammen, men bedre søster, kollega og diskusjonspartner kunne jeg ikke hatt. Så selv om det gjør litt vondt akkurat nå, så syns jeg at jeg er ganske heldig.