Slagordet er fra Ellen DeGeneres sitt stand-up-show «Here and Now». Hennes påstand er at prokrastinering- aktiv utsettelse på norsk- er en forsvarsmekanisme. Aktiv utsettelse er en løsning når man er overvunnet av alt man har å gjøre. Kroppen blir ikke med på det når vi mener at vi skal gjennomføre massevis av bragder for å kunne slappe av på et ubestemt tidspunkt – seinere. Kroppen sier stilltiende «nei, det tror jeg ikke på». Vi vet bare at vi har her og nå, så det er nå vi kan fortape oss inn i nysgjerrigheten, rutinen, gleden over å bare være til stede.
Problemet kommer når tankene hele tida sirkler rundt det vi burde ha gjort. Da fører utsettelsen til dårlig samvittighet og depresjon, som ikke er noe å trakte etter. Jeg kjenner jeg er umiddelbart enig med Ellen: vi burde la oss få tid til å surre litt, og bare være, hengi oss til øyeblikket - uten at det skal gå utover helsa. Jeg anbefaler å bruke tida til å se iallfall begynnelsen og slutten av showet hennes, og så skal jeg forklare hvordan vi kan bruke forskning til å støtte opp under påstanden hennes.
I dag skal vi innom psykologiens mest berømte kreativitetsmann. Mihali Csikszentmihalyi skrev boka Flyt – som handler om hva ekstraordinært kreative mennesker gjør for å være så kreative. Flytsonen er navnet Csikszentmihalyi har gitt på den tilstanden der det er så perfekt balanse mellom de utfordringene vi står overfor og de ferdighetene vi har, at arbeidet går som en lek og vi glemmer tid og sted fordi arbeidet har blitt en lek. En leken tilnærming er kanskje en forutsetning at man klarer å komme i flytsonen uten altfor mye smerte, for selv om arbeidet føles som en lek i flyt, så må man ofte gjennom et lite ubehag for å komme seg dit. Csikszentmihalyi serverer flere måter å komme seg inn i sonen– og de er lette å forklare med dette diagrammet:
Diagrammet beskriver ulike forhold mellom utfordring og ferdighet, og det er ikke tilfeldig at det er utformet i sektorer der hver grenser til to andre. Man forflytter seg nemlig lettest til sektorene ved siden av, så man beveger seg inn i flytsonen enten med eller mot klokka. Interessant nok kan disse retningsgiverne også gi oss en indikator på hvordan man forholder seg til klokka i de to veiene inn.
Jobber du med klokka starter du gjerne med en utfordring som er for høy i forhold til ferdighetene og muligheter. Du er engstelig for om du kan klare det, og iallfall siden forventingene til hva du kan prestere er høye. Det er ubehagelig, for du kan ikke vite om du skal klare det ennå. Du kjenner presset på deg, sjefen puster deg i nakken, lånekassens spøkelse truer med å fjerne støtten. Motivasjonen din henter du likegodt fra frykten for å mislykkes som ønsket om å mislykkes, slik jeg skrev om aktiv utsettelse i forrige uke. Dersom du ikke er vant til ubehaget kan det hende selvtilliten går i kjelleren: dette kommer jeg aldri til å klare. Men av en eller annen grunn åpner det seg en vei inn, du kjenner deg opprømt. Dette er en genial løsning! Ingen har tenkt noe så smart tidligere, det begynner å danne seg noen mønstre, og plutselig jobber du som bare det! Mønstrene åpenbarer seg, alt henger sammen, og det er du som styrer det hele. Mission accomplished.
Denne veien inn er det mange som kan. De fleste av dem sier at de jobber best under press, det er klokka som er den største pressfaktoren. Men er det egentlig sant? Leslie Perlow studerte dataprogramutviklere som jobber under svært høyt tidspress. De jobber overtid til vanlig, og i pressede perioder jobber de enda mer. Med tidsstudier fikk Perlow nyansert bildet. De fikk sjeldent konsentrert seg fordi det hele tiden var avbrytelser, og det egentlige arbeidet ble utsatt. Avbrytelsene ble sett på som negative, og likevel tok de seg tid til dem. Ledelsen grep ikke inn, og det var helt vanlig at ting ble utsatt, og først når ledelsen definerte det som krise kom løsningene.
Her handler studiet ikke om aktiv utsettelse, men det var verken sant eller sunt at de jobbet best under press. Ingeniørene rapporterte at fokus på hvordan de brukte tida og egne blokker med stilletid uten avbrytelser fikk opplevd produktivitet til å gå opp, men etter at studien var ferdig gikk de tilbake til gamle vaner.
Når man er som aller mest stressa kan det virke umulig å skulle roe ned tempoet så mye at man kan komme inn i flytsonen på en annen måte enn gjennom stresset. Men hvis man sitter der og uansett ikke får gjort noe, er det verdt å prøve. Går man mot klokka starter man heller turen mot flytsonen i kjedsomhet, eller at man er litt understimulert, slik at det er ens egen driv blir veien inn i flytsonen. Her må du oppheve innflytelsen fra klokka, den kan ikke være en faktor, for ellers får du ikke til å kjede deg.
Du kan si at kjedsomeheten gir en modning av tema, slik at du tillater ting å dukke opp i bevisstheten uten at du trenger å gjøre noe med det der og da. Det kan vente til impulsen blir så sterk at du er nødt til å avbryte den kjedelige oppgaven for å begynne det du egentlig holder på med. Følger vi skjemaet til Csikszenthihalyi ser vi at fra kjedsomhet går man over i avslapning, det du holder på med blir meditativt før man oppdager nye måter å gjøre ting på, det åpner seg mønstre og muligheter, og vips, så er man i flyt på denne måten også.
Jeg lærte først om denne måten å komme i flyt på etter at jeg hadde vært på foredrag med en skulptør, Harald Bodøgaard, som fortalte om sin kreative prosess. Jeg, ivrig til å forstå, spurte om hvordan han fikk tid til å reflektere over ideene sine. Han så dumt på meg: «Jeg jobber i stein. Jeg har tid til å tenke». Det viser seg at kunstnere er eksperter på å komme i flyt fra kjedsomhet. De har en langsomhet i arbeidet sitt, gjerne ved at de har bestemt seg for å gjøre noe på en bestemt måte, og så må de faktisk gjøre det de har bestemt seg for.
Ideen må være bestemt, man begynner ikke å hugge ut stein på måfå. Likevel finner man ut ting mens man holder på, og ideene utvikler seg i takt med formen på steinen.
Det er mange jobber som ikke har den samme langsomheten som steinhugging. Likevel har man har gjerne innarbeidede oppgaver som kan fungere på samme måten. Sortere posten, rydde på kontoret, formattere artikler. Forskning viser at det kan være viktig å ha slike oppgver, og det har jeg skrevet om her. Men mye av dagens arbeid er like uforutsigbart som dataingeniørene fra Perlows studie, så dette kommer rett og slett ikke av seg selv.
Hva kan en gjøre for å komme i flyt fra kjedsomeheten? Csikszentmihalyi forteller at mange av de veldig kreative menneskene han studerer spiller musikk. Dette er altså folk som har lykkes allerede, og man skal være veldig skeptisk når man prøver å lære av hva folk som har lykkes sier, for hvordan kan de være sikre på at de plukker ut rett faktorer. Og hvordan kan vi vite at det som er rett for dem, er rett for oss? Her må man rett og slett bare prøve seg fram. Jeg tegner, sjonglerer eller går tur, hvis jeg ikke har noe kjedelig å gjøre på i det jeg skal gjøre. Men jeg er ganske bevisst på at jeg må gi meg selv tid til dette.
Enten du velger å jobbe deg inn i flyt fra engstelse eller kjedsomhet er den lekne tilnærmingen viktig. Det kan bli en dyd av nødvendighet hvis man ikke vil bli spist opp av alle kravene til prestasjon og perfeksjon nå når så mange av oss har alle muligheter i verden.
Hvis du ikke vet hva du skal finne på for å komme i flyt på den måten, kan du bare bli så stressa at du aktivt utsetter det du skal gjøre. Gjør heller som Ellen, sorter cd-er– Nine Inch Nails mellom the Doors og the Carpenters og Meatloaf ved siden av The Cranberries. Trikset er at du må være litt raus med deg selv. Kanskje det er akkurat nå du er på vei inn i flytsonen via kjedsomhet, men du er for opptatt med å være sint på deg selv til å legge merke til det. Lykke til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar