Forstå prokrastinering på fiaskotrappa

Denne ligger også på http://forskning.no/content/forsta-prokrastinering-pa-fiaskotrappa.

Tekster om prokrastinering presenteres ofte i nåtid. Et eksempel er Kjetil Rolness’ som lurer seg selv til å jobbe.

Dessverre er løsningen hans er for enkel, sannsynligvis fordi kilden hans, filosofiprofessoren Perry som fant opp arbeidsmetoden «strukturert prokrastinering» tar for lett på det – jeg er iallfall ikke så lettlurt at jeg klarer å lure meg selv til å jobbe. 

I likhet med andre som snakker om prokrastinering i presens (av disse er EllenDeGeneres min favoritt) tar de ikke det underliggende problemet på alvor, nemlig at flere og flere jobber blir karakterisert av at målene og fremgangsmetodene er uklare. Kunnskapsarbeid forutsetter kreativitet, men vi har få måter å jobbe med kreativitet, det blir et individuelt ansvar.

Det er min påstand at mangel på arbeidsteknikk fører til prokrastinering. Jeg har blitt opptatt av hvordan vi kan belyse problemet fra et forskningsmessig standpunkt, utover selvrefleksjonen som de forannevnte driver med. Jeg har flere mulige løsninger på hvordan vi kan forstå prokrastinering faglig, og i dag skal jeg presentere forskning fra to psykologer som skriver fra et utdanningsperspektiv. 

Prokrastinering er en aktiv fortrenging av oppgaver. Oppgavene forsvinner som regel ikke. Det eneste som skjer er at man får dårligere tid til å gjøre dem, og sjansen for å gjøre dem så bra som man ønsker minker jo mer man prokrastinerer.

Martin og March mener at prokrastinering er en måte elever gir seg selv handicapp på. I sin artikkel fra 2003 spør de om frykten for fiasko er en venn eller fiende. Det kan virke som et tullete spørsmål, men frykten for å feile kan være produktiv fordi folk som er motivert for suksess kan hente styrke i det at de absolutt ikke vil feile.

Herrene har laget en trappemodell som beskriver ulike strategier for å unngå fiasko og oppnå suksess ut ifra hva man holder på med allerede. Jeg kaller denne for fiaskotrappa – det var Fiaskomuseet på Hemne som leide meg inn for at jeg skulle finne ut om det er forskningsmessig grunnlag for å satse på fiasko. Jeg mener helt klart at det er det, og en av grunnene er denne artikkelen.

Det er en balansegang å være motivert av suksess eller fiasko. Det beste er bare å gå i gang. Har man har feil fokus på fiaskoen kan elever falle fra å ha en produktiv håndtering av fiasko til en elendig en. Det verste er når man aksepterer at man er en fiasko, og dermed ikke lenger anstrenger seg for å prestere noe.

Det beste mener Martin og March, er å bare gjennomføre som best man kan. For er man redd for å feile er det en fare for at man overanstrenger seg for å unngå å feile. Det er et trinn ned på fiaskotrappa – overanstrengelse er ikke hensiktsmessig adferd.

Problemet er imidlertid dersom man feiler også når man har overanstrengt seg. Da kan man gå ned til neste steg på trappa.

Der finner vi defensiv pessimisme. Man mister trua på egne evner og begynner å sette lista så lavt at det ikke er mulig å feile. Målet er ikke lenger å gjøre sitt beste, men gjerne noe annet, som ingen verdsetter. For eksempel å ikke bry seg om lista, men satse på å treffe matta i stedet, som nåværende olympisk mester Ukhov gjorde i 2008.

Men Ukhov hadde nok beveget seg lenger ned i fiaskotrappa. Der finner vi adferd som som direkte motarbeider det man ønsker, slik at det blir en forklaring på fiaskoen. «Det gikk ikke bedre, fordi jeg ikke hadde bedre tid (fordi jeg brukte tida på husvask, facebook, nettsurfing eller liknende)». Det fins andre selv-handikapp enn å prokrastinere også, som å glemme bøkene sine, å prøve å jobbe på steder man vet at man ikke er produktiv, eller, som Ukhov, å drikke seg full før man skal i ilden.

Med selvhandikapp kan du skaffe deg en effektiv unnskyldning. Ingenting er bedre enn å ha en forklaring på hvordan det går, og har man prokrastinert nok er det naturlig å feile.

Det som er trist er det nederste steget, når man unngår fiaskoen ved ikke å prøve lenger. Det er ingen vits, det jeg gjør blir ikke bra uansett. Det er bedre å la være. Martin og March kaller det lært hjelpeløshet.

Tilbakemeldingen fra Norsk Fiaskomuseum var at dette var en vond modell å se, fordi alle kjente noen, eller kjente områder der de selv hadde gått veien ned trappa. Heldigvis finnes det en motsats til lært hjelpeløshet, nemlig lært suksessorientering. Dette er karakterisert ved optimisme, energi og driv for å få til positive resultater.

Man kan støtte elever til å få en slik orientering. De kan hjelpes til å tro på seg selv, å tro på at det er verdifullt å gå på skolen, at det er givende å løse problemer og utvikle ferdigheter i seg selv.

Viktigst er kanskje troen på at de har en viss kontroll over utfallet. For eksempel kan man si at fokus bør være på at man lærer noe uansett resultat, uansett om det var positivt eller ikke. Da får man flytta fokus over fra resultater - altså det som bestemmer om det er en fiasko - til prosessen og arbeidsmetodene man bruker underveis.

Jeg kjenner meg godt igjen i dette. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen fikk jeg gode karakterer uansett hva jeg gjorde. Jeg hadde lite disiplin, gjorde sjelden lekser og trodde vel at flinke folk inntok kunnskap automatisk. Jeg tenkte nesten at

det var litt juks å gjøre lekser for å få gode karakterer, det trengte iallfall ikke jeg.

Høres det arrogant ut? Hvis det er noen trøst så gikk jeg ganske mange år på universitetet og følte meg dum fordi min læringsstrategi var fullstendig fokusert på prøver og eksamener, og ikke i det hele tatt på det å lære noe. Jeg gjorde det elendig sammenlignet med dem som lærte seg å lære tidligere. Mens de leste jevnt og trutt gjorde jeg alt mulig annet. Noe av det var gøy, men en del av det andre jeg drev med, gjorde jeg fordi jeg rett og slett ikke visste hva jeg skulle gjøre for å jobbe meg gjennom større oppgaver. Da startet jeg alltid med en stor dose prokrastinering, og først når det var så lite tid igjen at jeg virkelig var handikappa, klarte jeg å begynne å skrive.

Heldigvis har jeg lært meg å jobbe annerledes, men det var først mulig etter at jeg forsto at det var teknikken det var noe feil med, ikke meg.

Det er ikke sikkert du får noe ut av fiaskotrappa – sånt er så individuelt. Men for meg illustrerer fiasko-trappa at det fins et alternativ. Det er mulig å lære seg å jobbe annerledes, det er ikke sånn at vi som aldri lærte oss å jobbe på skolen ikke har sjans til å lære det når behovet kommer. En av de tingene som hjelper, er å flytte fokus fra resultat til prosess.

Dette har jeg forskningsmessig dekning for fra doktorgradsstudiene mine også. Repetisjon er nemlig den sikreste vei til suksess. Det å skrive, og så skrive om igjen, for eksempel, er langt mer effektivt enn å skrive veldig smart den første gangen. Det å ha gjort noe gjør det nemlig tilgjengelig for refleksjon slik at versjon 2 uansett blir bedre enn en utsatt versjon 1.

Og det viktigste poenget mitt er følgende: det må jobbes med hvordan man jobber. Det er en antagelse i utdanningssystemet vårt at kunnskapen om hvordan kunnskapen skal tilegnes skal komme inn automatisk. På universitetet forutsettes det at alle kan lese og skrive før de begynner, men det er slett ikke gitt at de kan gjøre det på en smart måte. Det er en stor overgang fra å lese seg til svar gjennom et tidligere definert pensum, og det å løse oppgaver.

Jeg kunne det iallfall ikke, og først nå – i en langt framskreden alder og på doktorgradsnivå begynner jeg å skjønne hvordan det fungerer for meg å jobbe.

Det har kosta blod, slit, svette og tårer å ikke gjøre ting rett.

Det å lære meg nye strategier har bare kosta tid og aksept. Det er også et ubehag med det, for jeg vil jo gjerne at jeg skal lære fort.

Så gjør jeg ikke det.

Mens jeg lærer må jeg bare akseptere at det går tregt.

I veldig små skritt framover.

I de små skrittene fins oppdagelsene og aha-opplevelsene også.

Det skjer oftere nå enn i skippertaksperiodene mine.

Og med langt mindre smerte.

Dette er kanskje ikke enkel lærdom å få med seg uansett. Ting man ikke kan lese seg til. Men kanskje, bare kanskje, kan vi legge inn nok kunnskap om det å lære i utdanningsløpet, slik at ikke alle trenger å gjøre alle feilene selv. Eller iallfall i arbeidslivet. Der er det ikke juks, verken å samarbeide eller å forberede seg grundig.

Jeg tror at fiaskotrappa er et av de verktøyene som kan være nyttige da.