Oppdatert med bilder ++ mai 2013
Men evolusjon og intelligent design er ikke likeverdige. Vi bør velge å forholde oss til evolusjonsteorien fordi det gang på gang har blitt vist at den fungerer, mens Intelligent Design hviler på en del lite troverdige hypoteser. Det er lite som tyder på at jorda er litt over 6000 år gammel. Det blir for sært å hevde at dinosaurskjeletter er plassert i jorda for at vi skal ha noe å lure på. The missing link er ikke et bevis på at Gud må ha framskyndet prosessen med å skape mennesket og at det dermed er et reelt skille mellom mennesker og aper. Intelligent design som teori er så dårlig at man må foreta mange mange "hopp i troen" (leaps of faith) for å kunne akseptere den.
Tilhengerne har helt rett i at evolusjonsteorien aldri har blitt bevist. Det kan man ikke gjøre i vitenskapen. Men man kan vise, og gyldigheten øker når ingen klarer å motbevise teorien.
Så hva er det som gjør forskning på enkelttilfeller, slik som jeg gjør, mer allmenngyldig enn de teoriene som andre lager på grunnlag av hva de har levd og lest? Det eneste vi har er at andre forskere er enige. Hvem som helst kan skrive ting som treffer oss. De beste romanene, for eksempel, viser oss historier som gjerne er mer sanne enn virkeligheten, og som lærer oss mer enn den beste forskningsformidling, og likevel er det troverdig. Vi vet at forfatteren har funnet på historien, og likevel kan det være så gjenkjennelig at det er vakkert.
Det jeg gjør som forsker er å koble det jeg lærer inn i et fellesskap, sånn at det er troverdig fordi det er det beste vi har. Det nærmeste vi kommer sant. Ved at det vi skriver blir godtatt i det fellesskapet antar det større allmennhet enn lokale teorier laget av enkeltgrupper. Så, etter å ha blitt publisert viser det at andre refererer til det du har skrevet at du er noen å regne med. Jo flere som siterer det du skriver, jo større klangbunn har det du skriver hos andre forskere.
Hva er det som gjør kunnskap produsert på universitetet troverdig? Og er den mer troverdig enn annen kunnskap? Når den egentlig ut til andre enn spesielt interesserte? Dette blir relevante spørsmål når man er på vei lengre inn i universitetsverdenen, og samtidig er opptatt av å bidra til samfunnet.
Det gjør at jeg velger metoder som er mildt kontroversielle. Jeg beveger meg utenfor de tradisjonelle fagavgrensningene, og det å være tverrgfaglig gjør at jeg må tenke ekstra over hva det er som gjør min kunnskap troverdig. Det har jeg lært fra Cerwonka (2007) som skriver om å improvisere teori – hun er statsviter som har valgt antropologisk feltarbeid som metode.
Det gjør at jeg velger metoder som er mildt kontroversielle. Jeg beveger meg utenfor de tradisjonelle fagavgrensningene, og det å være tverrgfaglig gjør at jeg må tenke ekstra over hva det er som gjør min kunnskap troverdig. Det har jeg lært fra Cerwonka (2007) som skriver om å improvisere teori – hun er statsviter som har valgt antropologisk feltarbeid som metode.
I et sosialkonstruktivistisk perspektiv tar man utgangspunkt i at sannhet er noe man er enig om, det reflekterer ikke en utenforliggende verden som vi kan se objektivt på. De begrepene vi bruker styrer i stor grad hva vi ser av verden. I det gamle synet var det en verden «der ute» som vi må finne ut mest mulig om.
Da var forskeren nærmest et gigantisk øye. Han ser på verden utenfra, og skriver inn i den store kloke boken av all verdens kunnskap. I dag tenker vi at det ikke er mulig å se på verden utenfra. Forskere er mennesker, og påvirket av kultur og konvensjoner som alle andre. Forskere finner vi ut ting de liker å finne ut, men forskerens resultater blir gjerne vikende for vakre, tiltalende argumenter dersom de ikke klarer å formidle dem like tiltalende.
Og det er spesielt når folk flest ikke har et forhold til forskningsmessig metode at de blir lette offer for fine, gjenkjennelige argumenter, og at troverdighet blir et spørsmål om skjønnhet i argumentasjonen.
Da var forskeren nærmest et gigantisk øye. Han ser på verden utenfra, og skriver inn i den store kloke boken av all verdens kunnskap. I dag tenker vi at det ikke er mulig å se på verden utenfra. Forskere er mennesker, og påvirket av kultur og konvensjoner som alle andre. Forskere finner vi ut ting de liker å finne ut, men forskerens resultater blir gjerne vikende for vakre, tiltalende argumenter dersom de ikke klarer å formidle dem like tiltalende.
 |
| fra http://www.abroadstudy.net/inspirational-wallpapers-with-quotes-for-desktop/inspirational-wallpapers-with-quotes-for-desktop18/ - tenk å kunne hatt tunga til Winston Churchill! |
Og det er spesielt når folk flest ikke har et forhold til forskningsmessig metode at de blir lette offer for fine, gjenkjennelige argumenter, og at troverdighet blir et spørsmål om skjønnhet i argumentasjonen.
Når forskere har gått bort i fra at de lager sann kunnskap, åpner det for argumentet om at hvem som helst kan lage teorier om hva som helst. Dette er det som skjer i USA med Intelligent Design. Intelligent Design som teori er lansert som et alternativ til evolusjonsteorien. Den tar utgangspunkt i at Gud er den store Designeren som har skapt jorden. I den grad vi slekter på apene så er det vel gjennomtenkt av Designeren/Gud. Tilhengerne sier at evolusjonsteorien er bare en teori på lik linje med deres teori, og at kunnskap om begge gjør at folk kan velge. De har selvfølgelig helt rett i at folk kan velge å tro på hva de vil. For de fleste praktiske forhold må vi som lekfolk i evolusjon forholde oss til at det vi blir fortalt er riktig.
 |
| http://the-messiahs-blog.blogspot.no/2010/12/pathetic-fallacy-of-intelligent-design.html |
Tilhengerne har helt rett i at evolusjonsteorien aldri har blitt bevist. Det kan man ikke gjøre i vitenskapen. Men man kan vise, og gyldigheten øker når ingen klarer å motbevise teorien.
Som lekfolk har vi få muligheter til å motbevise de fleste sannheter. Jeg har ingen mulighet til å dobbeltsjekke at månelandingen i 1969 fant sted. Pappa har en gang kjørt taxi med Neil Armstrong, og han kan bekrefte at han er en hyggelig kar som mener at han har vært på månen, og at han har sagt at et lite steg for en mann kan være et stort steg for menneskeheten. Jeg velger å tro på dette, og forholder meg til det som (om det var) sant.
Så hva er det som gjør forskning på enkelttilfeller, slik som jeg gjør, mer allmenngyldig enn de teoriene som andre lager på grunnlag av hva de har levd og lest? Det eneste vi har er at andre forskere er enige. Hvem som helst kan skrive ting som treffer oss. De beste romanene, for eksempel, viser oss historier som gjerne er mer sanne enn virkeligheten, og som lærer oss mer enn den beste forskningsformidling, og likevel er det troverdig. Vi vet at forfatteren har funnet på historien, og likevel kan det være så gjenkjennelig at det er vakkert.
Det jeg gjør som forsker er å koble det jeg lærer inn i et fellesskap, sånn at det er troverdig fordi det er det beste vi har. Det nærmeste vi kommer sant. Ved at det vi skriver blir godtatt i det fellesskapet antar det større allmennhet enn lokale teorier laget av enkeltgrupper. Så, etter å ha blitt publisert viser det at andre refererer til det du har skrevet at du er noen å regne med. Jo flere som siterer det du skriver, jo større klangbunn har det du skriver hos andre forskere.
Når man siterer andre forskere, plasserer man seg selv også. Faktisk er det å plassere seg selv i fellesskapet så viktig at det er ofte det man bruker mest plass på i en artikkel. Man siterer andre ved å referere til det i deres teorier som man vil bygge på, slik at andre kan følge med ditt argument helt fra starten. Man kan starte med det gode, velbrukte, slik som samfunnsvitenskapenes mest siterte bok, Berger og Luckmanns «The social construction of society» fra 1966. Like viktig er det at du plasserer deg i en debatt som foregår nå, og kommenterer det som nylig er utgitt. Dette handler ikke om at «jeg siterer deg, så siterer du meg». Nei, dette er å ta del i en levende debatt der man viser at man kan lage et godt argument og en god analyse.
Ved at man binder sammen sine data og eksisterende teori i et individuelt arbeid kan man legge til litt i hvordan vi forstår verden. Så sender man til et tidsskrift som bruker sitt nettverk av forskere til å si om dette er godt nok. Dersom man skriver helt på siden av dette systemet kan man også høste anerkjennelse, men det skal mye mer til. For at noe skal være forskningsmessig valid må man vise at man kan delta i en seig debatt, som det er når man snakker med hverandre gjennom tidsskrifter. Det er nok ikke effektivt om du vil forandre verden, og det fins kanskje bedre standarder enn peer review, men det er nå sånn systemet foregår.
Denne lange formidlingsprosessen, som jeg bare såvidt har begynt å delta i, gjør at man kan si at det som står i et anerkjent tidsskrift er så sant det kan være. Det er en del av et fellesskap av forskere som forholder seg til det tidsskriftet og leser det som blir publisert der som refleksjoner inn mot samme tema.
Prosessen gir forskning en troverdighet som en liten gruppe eller enkeltpersoner ikke kan påberope seg. Fordi forskning er så omstendelig, og bygger på andres verk, kan man følge en diskusjon tilbake i tid. Det som er verdt å ta vare på er dokumentert. Man kan være uenig i tolkningene av tidligere teorier, som er noe av grunnen til at man fortsetter å referere Kant, Maslow, Mauss og andre døde folk, men det er deltagelsen i det fellesskapet som gjør at det blir mer sant for flere. Dermed er forskning verdt å satse på, selv når det som formidles er selvfølgeligheter som etter hvert har blitt solide teorier. Det er ikke særlig vakkert, men det er veldig fint at det funker.
Det jeg har prøvd å vise her er at forskning er en praksis som skaper kunnskap som er mer allmenngyldig fordi man gjør den på en bestemt måte. Det at universitetene bør lære av praktikere, både til å holde kurs, til å bidra med materiale for forskning, og til å jobbe kreativt, betyr ikke at man forholder seg ukritisk til den kunnskapen. Det må tygges på og utfordres. Men det gjør vi i den hensikt å forbedre, ikke å rive ned, og der er målet mitt å være flink til å balansere, mellom praktikerne og forskningsfellesskapet.
Det var kanskje lite strategisk formidlingsmessig å vente med det til slutt - men poenget er: jeg vil lage forskning som er troverdig både fordi den forholder seg til forskningsmessige kriterier - og som kan være litt fin, om ikke vakker, å forholde seg til.
xxxx
(Oppdatert mai 2013. Jeg velger å slutte innlegget her - og så kan det under være en epilog.)
En av tingene jeg har tenkt å gjøre, er å bli god til å håndtere de besnærende argumenters kunst også. For å hjelpe meg med det har jeg meldt meg på en konkurranse. Jeg skal være med på Forsker Grand Prix til høsten! Jeg skal drive forskningsformidling på fire minutter, og hvis jeg er en av de fire beste får jeg seks minutter til! Og hvorfor skal jeg vinne? Jo, jeg skal klare å vise at det jeg forsker på er mer enn bare en teori eller morsomme data- det er så sant som det kan, og i tillegg er det gjenkjennelig!
Mai 2013: Jeg var med på forsker grand prix. Jeg vant ikke, kom ikke en gang til finalen. Mitt 6-minutters innlegg om forskningsmetode har jeg aldri fremført offentlig. Men jeg fikk et fint bilde av meg selv som jeg kan bruke overalt hvor jeg vil vise at jeg kan være positiv. Og jeg fikk god trening i å være populærvitenskapelig, og på en scene attpåtil. Så i forhold til hensikten, var Forsker Grand Prix et steg på veien. Men jeg har langt igjen skal jeg overbevise verden om at samfunnsvitenskapelig forskningsmetode både er viktig og morsomt!
Forslag til videre lesning på bloggen: http://avvik.blogspot.no/2012/06/elementary-my-dear-watson-om-evidens-i.html
Det var kanskje lite strategisk formidlingsmessig å vente med det til slutt - men poenget er: jeg vil lage forskning som er troverdig både fordi den forholder seg til forskningsmessige kriterier - og som kan være litt fin, om ikke vakker, å forholde seg til.
xxxx
(Oppdatert mai 2013. Jeg velger å slutte innlegget her - og så kan det under være en epilog.)
En av tingene jeg har tenkt å gjøre, er å bli god til å håndtere de besnærende argumenters kunst også. For å hjelpe meg med det har jeg meldt meg på en konkurranse. Jeg skal være med på Forsker Grand Prix til høsten! Jeg skal drive forskningsformidling på fire minutter, og hvis jeg er en av de fire beste får jeg seks minutter til! Og hvorfor skal jeg vinne? Jo, jeg skal klare å vise at det jeg forsker på er mer enn bare en teori eller morsomme data- det er så sant som det kan, og i tillegg er det gjenkjennelig!
 |
| Promobilde. Foto: Merethe Wagelund/NTNU Info |
Mai 2013: Jeg var med på forsker grand prix. Jeg vant ikke, kom ikke en gang til finalen. Mitt 6-minutters innlegg om forskningsmetode har jeg aldri fremført offentlig. Men jeg fikk et fint bilde av meg selv som jeg kan bruke overalt hvor jeg vil vise at jeg kan være positiv. Og jeg fikk god trening i å være populærvitenskapelig, og på en scene attpåtil. Så i forhold til hensikten, var Forsker Grand Prix et steg på veien. Men jeg har langt igjen skal jeg overbevise verden om at samfunnsvitenskapelig forskningsmetode både er viktig og morsomt!
Forslag til videre lesning på bloggen: http://avvik.blogspot.no/2012/06/elementary-my-dear-watson-om-evidens-i.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar