Dette er et svar til Ellen Sagengen som lurte på om hun var et positivt avvik. Positive avvik er et begrep jeg har brukt på studiet mitt siden begynnelsen, men det er så smittsomt at det lever sitt eget liv. Jeg har både fått tilbakemeldinger på at folk liker å være positive avvik, og at de ikke liker å assossieres med avvikere. Med dette innlegget vil jeg si at det ikke er så farlig hva man er - det er viktigere hva man gjør.
April 2009: To dager med intens jobbing i prosess. Jeg ledet det hele, og hadde med en ikke så hard hånd gitt kommentarer som at nå spiser vi eple i to minutter til før vi er igang igjen, fortalt om framtidsvisjonen til Fride, 7 år, satt igang assossiasjonsspillet som kan være en mellomting mellom en Rorschach-test og Tarot-kort, og ellers oppmuntret de oppmøtte til å bruke sine beste evner til å komme opp med en fin, ny, felles strategi.
På slutten takker oppdragsgiver for innsatsen og spør samtidig spørsmålet: Hvordan har du blitt sånn? Jeg har tatt fag i prosessledelse, sier jeg, litt forundret. Et elendig svar, det er vel ikke lenger noen som tror man blir skikket i yrkesutøvelsen av et fag ved rene studier? Jeg glemmer å si at jeg også har hatt muligheten til å øve mye på å lede møter og mennesker gjennom kreative prosesser. Likevel henger spørsmålet igjen, hvorfor spør han om det?
Indikerer spørsmålet at jeg plutselig en dag våkna opp og hadde blitt "sånn"? Jeg gjorde som jeg vanligvis gjør når jeg skal presentere noe: jeg konsentrerer meg om dem som er i rommet og det jeg skal fortelle. Jeg klarer som regel å virke energisk, når jeg gjør det godt blir de som hører på det også.
Dette er ikke noen magisk eller medfødt egenskap, slik som det kan høres ut. Jeg har trent på å snakke for meg, og for å være ærlig, så er det ikke lenge siden sist jeg holdt en forelesning som var så dårlig at jeg hadde lyst til å forsvinne gjennom gulvet. Eller at jeg blir overrasket over at det som er så klart inni hodet mitt blir rotete med en gang jeg prøver å forklare det. I mange situasjoner får jeg hjerteklapp når jeg finner ut at jeg skal ta ordet i en forsamling, for det er altså ikke gitt at jeg får det til.
Spørsmålet om å ha blitt sånn står gjerne i motsetning til "født sånn". Men begge disse to skjuler det at man kan ha tillærte, gjerne hardt tilkjempede egenskaper. Det er vel ingen som spør en naturvitenskapelig forsker det samme? Det er helt åpenbart at hvis du skal studere solceller, for eksempel, så må du være sammen med andre folk som studerer solceller, og du må gjøre en innsats for å tilegne seg det de kan.
Det er litt mer ullent med antropologer som er prosessledere. Vi er vårt eget forskningsinstrument på alle måter, vi har ingen måte å få tak i data på som ikke involverer oss selv.
Her ligger også kanskje et at de største utfordringene i kreativ virksomhet. Noen typer kreativ virksomhet blir satt ut som en egen type aktivitet som man bare gjør. Som skriving. Inspirasjonen kommer eller den kommer ikke. Ideene slår ned som etter innfallsmetoden og det skapende elementet er innhyllet i mystikk. På den andre siden er ingeniørers kreative virksomhet, f. eks i kompleks problemløsning, kanskje sett på som ren utøvelse av kjente metoder, men på nye måter. Det kreative elementet blir undervurdert fordi det også er en del ren metodeanvending. De ligger nok nærmere hverandre enn ganske mange folk egentlig tror.
Jeg tror at en avmystifisering av en del ferdigheter kan hjelpe flere til å trene på dem, fokusere på hva det er som gjør en god i noe - heller enn å anta at det er noe man er eller har blitt.
Her kan man spore en utvikling i begrepsbruken: det er mange ting som folk gjorde før, som de er nå. Et glimrende eksempel er fra dette videoforedraget om genialitet. Det tar 18 minutter, men det er verdt det. Elizabeth Gilbert sier at geni før renessansen var sett på som en liten ånd, en muse, som lurte seg inn i kreativt arbeid og gav det sjel. Etterhvert ble "geniet" internalisert og folk fikk karakteristikken "genial" - uten involvering av noe annet enn sitt eget intellekt. Gilbert hevder at det gir enkeltpersonen et vel stort ansvar, for med den lille musen kunne man ikke ta full ære for det man gjorde, men heller ikke all skylda dersom man ikke klarer å følge opp genialt arbeid med nytt genialt arbeid.
Denne internaliseringen gjelder dessverre ikke bare det positive. Hjorth (2004) viser hvordan den eneste strategien for å øke kreativitet i følge en del organisajonslitteratur er å gi slakke til de ansatte - og dermed må jo kreativitet være en iboende og individuell egenskap ved de ansatte. Og på sitt verste. Sandage (2000), i sin briljante bok om "A history of failure in America" viser hvordan fiasko gikk fra å være noe man gjorde, gjerne flere ganger på veien mot suksess, til å være noe man var. Hvis man er en fiasko er det jo ikke vits å prøve en gang, så her ser vi internalisering på sitt mest ødeleggende.
Jeg kan også føle meg som en fiasko noenganger. Etter å ha lest Sandage prøver jeg å minne meg på at det verste som kan skje som regel er .... ingenting. Om jeg ikke skriver genialt, kan jeg alltids skrive mer i morgen. Og holder jeg et under pari foredrag, så er konsekvensen at det er litt pinlig, og at jeg ikke blir invitert tilbake. Men ingen dør. Ingen mister jobben. Risikoen er konstruert, internalisert, og hva jeg er, er ikke synonymt med hva jeg gjør.
På samme måte er det med positive avvik. Det er fordeler og ulemper med å være et positivt avvik. For mine studier har jeg gått bort ifra å bruke det som betegnelse på folk, fordi jeg tenker at det er litt det samme som med internalisering av geni, kreativitet eller fiasko. Folk er egentlig ganske vanlige, det er bare en del av dem som gjør uvanlige ting. Og noen gjør det ekstremt godt. Hvis vi tenker at det er noe de gjør som er uvanlig heller enn hvem de er, kan vi lettere lære av dem.
Jeg vil ikke ta fra folk retten til å være positive avvik, men jeg har ikke tenkt å bruke begrepet sånn.
Når gjorde du noe sist som var positivt avvikende?
Og der datt krona ned for min del :-) Min krativitet ligger ikke nødvendigvis i å være et utømmelig oppkomme av vittigheter og opsiktsvekkende ideer. Det er mer det å være åpen, kombinere andres ideer med eget tankegods, og faktisk ha mot til å gjøre uvanlige ting. Det handler om å gjøre, ikke bare å være. Takk for at du setter ord på ting som jeg egentlig tror at jeg kanskje har forstått for lenge siden :-)
SvarSlettEllen - du er jo et oppkomme av vittigheter og oppsiktsvekkende ideer. Men så har du jo også folk rundt deg som setter pris på det med deg, så kanskje har du trent uten å være veldig bevisst på det? Men utover det så handler jo mye av kreativiteten av å gjøre det du sier.
SlettDet er jobben min å sette ord på ting som snart er selvfølgelige- om et par dager tenker du nok at du har funnet på det selv! (og det er da det funker :-)
Bra innlegg, Kristianne. Jeg relaterte mye av det til en bok jeg driver med. Den heter "Det fleksible mennesket. Personlige konsekvenser av av å arbeide i den nye kapitalismen" skrevet av Richard Sennet. Han tar for seg blant annet dette med fiasko og hvordan fiasko er blitt personifisert (De som er vellykket er de som med letthet kan etterlate seg katastrofer) Han skriver også om hvordan evne og vilje til å oppsøke risiko er blitt en test og viktig faktor i dannelsen av personlig karakter Og han peker på at tidligere bygget man gjerne karakter gjennom eksempelvis utholdenhet ved å bli i samme jobb gjennom hele livet.
SvarSlettKanskje positive avvik kan sees som en av faktorene for å bygge karakter?
Ser du mønstre i henhold til alder i de som ikek vil assosieres med-, og de som omfavner begrepet?
Interessant !!
Hei Ivar - jeg liker også Richard Sennett og hadde glemt at han og skriver om fiasko. Husker boka hans som veldig veldig trist, fordi de fleste faller utenom og klarer ikke å håndtere det nye arbeidslivet, det blir meningsløst. På engelsk heter jo boka "the corrosion of character" - har han egentlig trua på at det er mulig å bygge karakter i en verden hvor kravet til fleksibilitet gjør at man er nødt til å velge bort stabile relasjoner, både til familie, arbeidsplasser og andre folk?
SlettHvis positive avvik skulle vært brukt for å bygge karakter, ville jeg kobla det mot begrepet visdom. Betegnelsen positiv er tilskrevet av den som gjør noe avvikende, det er jo derfor de gjør det, mens avviket antyder at andre mener det er umoralsk. Dermed tror jeg man trenger visdom for å kunne vurdere hvilke avvik som er positive og hvilke som er negative.
Jeg ser ingen mønstre av hvem som adopterer uttrykket- av den enkle grunn at dette ikke er noe jeg har vært ute etter å undersøke.
Jeg bare observerer at det begrepet som jeg brukte for å beskrive doktorgraden min ble tatt i bruk- og da gjerne som personkarakteristikk. Som forsker styrer man ikke hva som skjer med begrepene man bruker, og det er jo bedre at noe av det blir brukt enn at ingen bryr seg om hva du holder på med. Da er det viktig å kunne skille mellom hvilke begreper folk syns at de trenger (emisk perspektiv) og det som har presisjonsnivået som forskerne trenger (etisk perspektiv).
Samfunnsvitenskap har jo ingen verdi uten at noen utenfor forskerne bryr seg, så jeg kommer aldri til å protestere på bruk av "mine begreper". Det er jo uansett bare ord :-)
Kloke ord og meget godt svar. Du er flink til å få meg til å tenke :-)
SlettSennett kan vel ikke karakteriseres som den med mest positivt fokus blant oss her på jorden, men når det er sagt så er det nok et metodisk grep han bruker for å sette ting på spissen. Slik jeg tolker han (så langt) går det i retning av at selve begrepet karakter endrer innhold og mening. (men her skal jeg ikke være for bastant enda..Sporadisk lesning for tiden)
Men når det gjelder begrepet positive avvik så tror jeg kanskje at noe av det Sennett peker på kan være forklarende på hvorfor begrepet har fått slik "popularitet". Dette med krav til menneskers fleksibilitet og tilpasning, og hvordan individet gjennom sine valg og handlinger skiller seg ut og skaper identitet er essensielt tror jeg.
For ved å bruke begrepet i personKARAKTERistikk vil man bli betegnet, eller betegne andre, som noe positivt som skiller seg fra de majoriteten. Nemlig et positivt avvik. Det vil bygge karakteren opp. Ikke ned.
Personlig ville jeg like godt å bli omtalt som et positivt avvik. Jeg vil jo ikke være nøytral (eller negativ) mainstream ;-)
Gleder meg til videre lesning på bloggen din.!
Mvh
Ivar
Takk det samme, Ivar - dette er det ikke lett å svare på uten å bruke de små grå! Veldig morsomt å få sånne innspill :-)
SlettPositive avvik som karakteristikk er ikke veldig utbredt, og da er det er noe annet i det, nemlig at det blir et fellesskap. Folk som kjenner seg avvikende, men ikke vil normalisere seg, møtes og så har de enda et begrep for å beskrive hvem de er. I seg selv er det jo ikke selvsagt at alle som mener seg positivt avvikende er enige, det kan jo være hva som helst man selv mener man har funnet en bedre løsning på enn mainstream.
Jeg syns jo det også skal kobles opp mot et utviklingsperspektiv. Dette er ikke de avvikene som bekrefter regelen, men som har i seg å forandre mainstream også. En slags "first movers" som de kaller det i byutviklingsøyemed, kanskje.
Men det er akkurat det som er med et sånt uttrykk som positivt avvik. Fordi det har en iboende motsetning så kan det brukes til nesten hva som helst av hvem som helst. Til tross for at jeg bruker det som overskrift på arbeidet mitt - for jeg vet at det funker - så er jeg usikker på om det er brukbart analytisk. Det er kanskje best å ha det som en så bred kategori at den ikke er veldig presis?
Kris
Hvordan du har blitt "sånn"?
SvarSlett1 Du har vært heldig i valg av foreldre/søsken, som tydligvis på et tidlig stadium i livet ditt har gitt deg en god innføring i sine "akademiske verdier, og også har hatt både kompetanse, ressurser og økonomi til å følge opp disse verdiene hos deg.
Du har blant annet lært deg at man ikke stiller seg bakerst i køen hvis man vil oppnå noe i sitt eget liv.
2 Du har alltid både tatt og fått ansvar, og blitt oppfordret til å kommunisere "seriøst" i alle typer sammenhenger. Det har gitt deg en tilsynelatene uuttømmelig gave av positiv selvtillit!
3 Du har hatt muligheten, både sosialt intellektuelt og økonomisk til å utforske og studere i VERDEN helt siden du var liten.
4 Du fikk tidlig trening i å kommunisere med "voksne" søsken og svigersøsken, og fikk tidlig din egen voksenrolle.
5 Sist men ikke minst: Du er i tillegg svært intelligent, skrivekyndig, kunnskapsrik og supersosial.
Lykke til videre med både bloggen, doktorgraden og resten av framtiden!
Wow - tusen takk - det var litt av en kommentar. Naa foelte jeg meg liten og stor paa en gang. Du glemte forresten
Slett6 Jeg har aldri, innad i familien, faatt slippe lett unna med meninger og argumenter, og om det finnes alternative versjoner jeg ikke har tenkt paa saa har jeg faatt hoere det. Av det har jeg laert at det finnes flere sannheter, og at man ikke maa gi seg. Man kan jo ha rett selv om man ikke faar rett. Og motsatt.
Og denne kommentaren viser ogsaa at selv om man proever aa skape en nettversjon av seg selv, saa er det noen som sitter paa alternative versjoner. Dette var ikke det verste jeg kunne faatt! Tusen takk, jeg haaper det ikke er lenge til vi treffes :-)