Hvor ble det av oppskriften? Om sprikende tenkning som viktig ingrediens for kreativitet

Den individuelt orienterte kreativitetsforskningen kan gi oss noen gode begreper på hvordan man går igjennom en kreativ prosess. I dag er temaet divergent og konvergent tenking, i vanlig språk kan vi si at det er å tenke henholdsvis sprikende og samlende. Sprikende tenking er der hvor man bare kobler sammen ting i vilden sky – et eksempel som ofte er brukt på hvor divergent man klarer å tenke er «Hvor mange bruksområder ser du for en binders eller murstein?» Det er forresten veldig lite kreativitet i de eksemplene, folk snakker alltid om enten binders eller murstein. 

Jeg lurer på om det er fordi folk vil at man skal kjenne seg igjen i eksemplene, og faktisk sånn at man kan jukse ved å pugge bruksområder på fohånd. Skal man trene på å tenke divergent må man nesten bytte begreper. Akkurat som at vi ikke dukker inn i nøyaktig samme problemstilling gang på gang, så har det liten verdi å pugge 86 bruksområder for murstein. Prøv å finn flest mulig anvendelsesområder for pappkasse, pappskalle, skallebank, bankvesen, bankekjøtt eller noe annet. Her fins det forresten mange teknikker, det er bare å lete rundt. Og tør du å gjøre det på jobb så vil du finne ut at mengden du klarer å komme opp med øker når du hører andres ideer og man kan spille på hverandre.

Min inspirasjon denne gangen er denne glimrende bloggen «Divergent tænking- en viktig ingrediens i kreative prosesser» - se her : http://videnskab.dk/blog/divergent-taenkning-en-vigtig-ingrediens-i-kreative-processer. Heidi Phillipsen skriver at barn anses for å være veldig gode på divergent tenking, voksne er det i mye mindre grad. Ken Robinson, ja det er han med den videoen på nettet om «How schools kill creativity». Har du ikke sett den så klikk deg inn og bruk et kvarter på det NÅ! http://www.ted.com/talks/ken_robinson_says_schools_kill_creativity.html. Han  mener at vi utdanner oss ut av å kunne tenke kreativt – fordi skolen er så fokusert på oppgaver der man skal ha ett rett svar at man blir bedre og bedre på å gå mot den løsningen istedet for å tenke ulike løsninger som man kan velge mellom.

Poenget hos både Robinson og Phillipsen er at divergent tenking er noe vi blir avlært. Jeg vil legge til at de fokuserer på de mindre gode grunnene, jeg vil dra også ta med de bedre grunnene.

2. Den elendige grunnen: at man skal lære det ene riktige svaret. Når vi skal bli passende individer til å passe inn på et fabrikkgulv må vi kunne håndere at vi er ved et samlebånd der vi gjør det vi blir fortalt.
3. Den ikke så gode grunnen: vi har ikke noe valg. Systemene våre er tilrettelagt for masseproduksjon i utdanning fordi det er så mye enklere å telle hvor gode vi er hvis det er bare ett riktig svar på et problem. Flervalgsoppgaver på universitetseksamen f. eks, er mye billigere å rette, men man klarer ikke å fange opp om studenten har gjort 95 % av prosessen rett og gjør en liten feil.
4. Den gode grunnen: Det er nødvendig for at vi skal kunne bo mange sammen på liten plass uten å irritere hverandre for mye. Kort sagt, skal man være et samfunn må man lære noen spilleregler for samspill. Man kan ikke være kreativ overalt. I trafikken er det uønsket, og regnskapsførere må finne mer overordna ting å leke med enn selve tallene.
5. God grunn som kan endres: Siden det er åpenbare områder man ikke bør ha sprikende oppfatninger tror jeg gjør sitt til at folk ikke tør å tenke sprikende der man faktisk kan. Det er viktig å ikke bare fokusere på ingrediensene, men også litt på hva vi skal gjøre med dem. Man kunne kanskje trent på å finne ut når det er rom for å tenke nytt og når det ikke er det.
6. God grunn til at sprikende tenking bare en en ingrediens, ikke oppskriften: det er lite produktivt hvis man ikke samtidig blander det sammen med en god dose konvergent tenking.

Av en eller annen grunn tror vi at alle er så gode på konvergent tenking fordi det handler om å gjøre det samme som før. Det gjør det ikke. Ofte kan det handle om å bruke en bestemt oppskrift, men skal man være kreativ her, er det nye elementer som må tilpasses de gamle. Konvergent tenking handler også om å få ting som i utgangspunktet ikke passer sammen til å gjøre det, slik at det blir et nytt resultat. Det er samlende. Men hvis man ikke har noe å samle sammen så fortsetter man jo i samme sporet som før. En jobb må gjøres for å samle ideene, å prøve å få gjennomslag for noen små endringer, tenke hva er det minste jeg kan gjøre for at denne kreative ideen kan få leve videre. Kanskje ikke i full skala, kanskje ikke for alle, men en endring som er liten nok til at det faktisk er gjort. Jeg tror at folk som har vært med på alt for mange idedugnader der de samme ideene kommer opp gang på gang, eller at man vet at man ikke får gjort noe med de nye ideene som kommer uansett, er en like stor barriere på sprikende tenking som at folk er utrente. Piet Hein sier det fint som Kumbel og et av hans Gruk:

Kunsten er ikke at få en idé,

enhver kan med letthed få to.

Kunsten er den, mellom flere idé’r,

at se hvilken en, der er go’.

Jeg syns det er godt sagt. Og likevel så syns jeg at synssansen her blir litt vel viktig: skal vi stole på det vi ser for vårt indre sinn? Nei, jeg vil slå et slag for å bli vant til å tenke at man skal gjøre den minste mulige endringa. Da er man igang med å forandre nok til at man er i en prøvingsprosess. Det er bare det som kan få en idé til å bli god. Er den ikke det så får vi prøve på en annen idé. Det må vi klare å lage rom for.

Og hva er grunn nummer en? Kan du finne på en?