Lytting som del av ytringsfrihetens repertoar

"Skal man hjelpe en annen, må man først finne ut hvor han er, og møte ham der. Dette er det første bud i all sann hjelpekunst." Det sa Søren Kierkegaard om hvordan man kan lære bort noe. Jeg har hørt det før. I dag, etter at vi som nasjon, som enkeltpersoner, har vært igjennom over en uke med sorg, sinne og undring over terrorangrepene, kobler jeg det til vårt forhold til de som ufrivillig har blitt direkte involvert.

At vi skal tørre å være til stede, lytte til og ta på alvor at sorg over å miste sine nærmeste er noe som involverer oss på alle plan. Sorg inneholder fysiologiske og psykiske reaksjoner som er helt normalt, allmennmenneskelig, som man ikke bør legge lokk på. For dem som har opplevd massakren på nært hold er det grufulle historier som folk har opplevd, og som vi må orke å lytte til. Det er grufullt å høre på, men vi slipper lett unna sammenlignet  med hvordan det er å leve med en sånn opplevelse.

Men jeg kobler det også til folk som ufrivillig blir koblet til denne terrorhandlingen fordi de er i et visst meningsfellesskap med han som gjorde faenskapen. Handlingsfellesskap og meningsfellesskap er ikke det samme, men det er verdt å spørre seg hvilke meningsfellesskap som gjør det mulig å utvikle slike virkelighetsoppfatninger som er så langt unna storsamfunnets meninger. Vi må orke å lytte til dette også. Jeg vet ikke helt hvordan man skal ta slike meninger som man er så grunnleggende uenig i på alvor. Andreas Wiese skriver i dagbladet at vi må bruke motytringsfriheten, delta i de nettsamfunnene der man finner tendensene til høyreekstreme nettsteder.


Kierkegaard-sitatet kan også tolkes slik at hvis man vil hjelpe noen til å få en virkelighetsoppfatning som andre er enige i, så må man være god til å lytte og finne den andres posisjon. Dette 5-minutters foredraget som ble lagt ut i går handler om hvordan vi kan bli bedre lyttere. Dette er helt generelt, handler om noe helt annet. Det sier kanskje litt om min egen prosess for å skape mening at jeg tolker det meste til å handle om terror, sorg og demokrati for tida. Jeg kunne også snakket om koblinga til mine nye støydempende hodetelefoner. Det virker ganske meningsløst nå. Men jeg lover, dette foredraget  av Julian Tresure gir luft og pause og påfyll. Budskapet er ikke et krav, men et forslag om hvordan man kan bli bedre på å holde fokus blant annet med å gi seg selv en liten dose stillhet hver dag.


http://www.ted.com/talks/julian_treasure_5_ways_to_listen_better.html

God lytting!

Erfaren uskyld etter 22/7

Eivind og jeg har vært i Oslo i helga, men ingenting ble helt som det skulle. Vi skulle på kjærestehelg og gå på konsert, og vi spanderte til og med på oss hotellrom. Valget falt hotell g20 i Grensen, og beliggenheten er bare 150 meter fra Oslo Domkirke. Da vi ringte på vei inn til byen visste ikke resepsjonisten om vi kunne komme dit. Hun kunne se sperringer fra sin plass inne, men hun visste ikke om hun var innenfor eller utenfor sperringene. Det viste seg at hotellet var utenfor, men beliggenheten er så nær området at vi opplevde å være tett på etterarbeidet av bombinga og massakren på Utøya. Vi har sett væpna soldater gå løst omkring i gatene og ved sperringene, vi har sett ødeleggelsene og det begynnende opprydningsarbeidet. Vi hatt sett mye på tv og lest det vi kunne komme over på nettet. Mange ganger har vi gått forbi det stadig voksende blomsterhavet, vi har tent lys og lagt ned blomster. Vi har grått og klemt og kjent lukta av blomster og stearin mens vi har tenkt på dem som er direkte involvert og hva de må gå igjennom nå. 

Når vi er på vårt mest personlige, er vi også mest like, sier filosofen Ole Fogh Kirkeby. Våre siste døgn har nok vært ganske like andres som ikke kjenner noen personlig som er blant de savnede. Vi har gått i loop, vi har sett de samme nyhetene om igjen og om igjen, vi har diskutert hva det er som har skjedd, vi har prøvd å forstå, uten å lykkes, vi leter etter svar på hvorfor dette skjer uten å få svar. Flere ganger har vi sagt at nå er det nok, nå kommer det ikke mer nytt, nå må vi snakke om noe annet, men det går faktisk ikke an. Det er for uforståelig og for trist til at andre ting får fokus over lang tid.

Det er også en annen følelse som har gått igjen. Lettelsen over at det var én mann, alene i all sin galskap, og attpåtil etnisk norsk, gjorde at vi hadde mindre å frykte. Vi frykter ikke gjentatte angrep fra en internasjonal terrororganisasjon. Vi frykter heller ikke at vi skal bli hatefulle kynikere som skjærer norske muslimer over samme kam som internasjonale terrorister. Og vi frykter heller ikke at samfunnet vårt skal snik-avdemokratiseres med utstrakt overvåkning og sikkerhetstiltak som fungerer bedre til å skape frykt enn å hindre nye angrep.

En siste følelse handler om hvordan vi takler dette sammen. Gang på gang har vi følt gjenkjennelse og samhold, både med dem vi har møtt og dem vi leser og hører i media. Det kommer en tid hvor vi skal være uenige om hvilke konsekvenser dette skal ha, men nå sier alle ting vi er enige i, våre grunnleggende verdier er tross alt like. "Det fins ingen ord for en slik ondskap." "Om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen". "Det er ingen tvil om at Norge blir forandret, men det er vi som bestemmer hvordan det skal forandre seg." "Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet, men aldri naivitet". "Tenk om resultatet av dette er at flere viser politisk engasjement, uansett parti".  "Det viktigste forsvaret mot ABB og hans likemenn kan aldri bli våpen og og sperringer, men troen på at det demokratiske systemet fungerer." "Vi kan synes at det er ubehagelig å ha valgkamp snart, men vi må ha valg for å holde på demokratiet". "Rekordstor valgdeltagelse er et naturlig svar".

Det jeg skriver er et ekko av alt dette. Jeg har lest blogginnlegg og avisartikler, "kommentarer fra mange hold, på leiting etter mere, på leiting etter flere svar, vel vitende om at det fins ikke noe der ute som kan stoppe tankene. Men jeg gjør det likevel. Kanskje det fins noe i det jeg skriver som treffer noen som nytt, kanskje gir det bare et rom å dvele mer på det som har skjedd, et steg i det å lage mening av det meningsløse. Og snart skal vi begynne å svare på nye spørsmål: hva konkret gjør vi nå for å utvikle erfaren uskyld heller enn kynisme.

Erfaren uskyld er Bjørg Eigard sitt begrep, og jeg tenker mye på henne og familien hennes for tida. Teksten er skrevet i en helt annen sammenheng, men dette er noe jeg tror vi trenger nå.


Erfaren uskyld
Bjørg Eigard

Livet sprenger
hver tanke
hver fornuft

Jeg ber livets mor
holde mitt hjerte
åpent
for livets virkelighet
og mening

Jeg griper varmen begjærlig
drikker overflods beger
håper
isen smelter
lik elver i vårløsning

Vinter kler meg naken
høst gir farger
oransje for muligheter
gult for lys
grønt så jeg ikke glemmer varhet
den blå setter jeg over min tanke
sammen med hvit
slik at min erfarne uskyld
ennå kan leve
i tro på en ny dag.

Dr. Innovasjon og mysteriet med det lille sosiale handicappet

Dr. Innovasjon er tittelen Adresseavisa har valgt å gi mitt og Kirsti Jensen sitt siste innlegg, og koblingen finner du her Jeg tenkte at jeg kunne avsløre med en gang at vi ikke bare har lyst til å skrive i avisa, vi har også lyst til å være med å utvikle den nye akademiker-rollen som blir en nødvendighet i kjølvannet av at det skal være så fryktelig mange PhD-kandidater.

Hvis man er en litt aksjons-orientert forsker som jeg, og som i tillegg elsker å jobbe og skrive sammen med folk, kan jo sånne sideprosjekter plutselig ta en del mer tid enn de skulle, og det i seg selv kan jo være et hinder for å fullføre en PhD. Derfor har jeg den siste måneden prøvd å omdefinere min egen PhD-grad sånn at den kan handle om innovasjon i PhD-rollene. Og så skulle jeg selv stå for innovasjonen, for hvis vi virkelig mener at vi er aksjonsforskere og skal skrive om innovasjon, da er det jo veldig viktig at vi har prøvd oss litt på innovasjon selv også. Men så er det noe med å holde tunga rett i munnen og skille hattene. Når er jeg innovatør? Når er jeg akademiker? Og i forhold til at vi fikk ganske sterk kritikk for vårt forrige debattinnlegg: Når er man bare en provokatør?

Heldigvis kommer jeg fra et fag, Sosialantropologi, hvor det å undres  over, og posisjonere forskerrollen er en viktig praksis. Siden du uansett blir plassert inn i et sosialt system (av informanter eller lesere) er det greit å kunne gjøre rede for selv hvilken rolle man hadde, slik at man kan etterkomme vitenskapens krav om etterrettelighet. 

Et mildt sosialt handikap kan for eksempel være en fordel for en sosialantropolog. Det at man kommer utenfra, og ikke bare prøver å passe inn, men også stiller veldig dumme spørsmål som folk tar for gitt, kan gi nye og overraskende svar om ting vi kjenner godt til vanlig. Et kjent sosialantropologisk triks for å skaffe seg dette handicappet er å dra langt avgårde. (Om det også er varmt og fine badetemperaturer der du kommer er ikke viktig, men kan sees på som en bonus.) Jo nærmere hjemme du er, jo mer tid må man bruke på å skrive om egen rolle og hvorfor man selv om man er en del av en kultur, er i stand til å skrive om det.

En annen sak man må vurdere, er hvordan man skal minimere sin egen påvirkning som forsker inn i et felt. Bare det å få folk til å tenke over spørsmål de aldri har vært borti, gjør jo at de tenker nytt. Heldigvis er overgangen fra tanke til handling ganske lang, så som regel har ikke det antropologen spør om eller skriver særlig effekt. Aksjonsforskning, derimot, er en retning av samfunnsforskning der man tenker at her kommer jeg til å påvirke uansett, så hvorfor ikke påvirke på best mulig måte? Selvfølgelig løper man risikoen å måtte stå til ansvar for handlinger som du til slutt ikke er enig i, men jeg mener at det er en risiko vi må ta. Jeg er fullstendig uinteressert i å bruke skrivebordsskuffen som min mottager når jeg skriver, og jeg tror også at jeg må følge opp det jeg skriver med handlinger som kan bidra i en positiv retning.

Som mange andre ting, kommer også aksjonsforskning i grader. I sin mildeste form så handler det bare om å ha samtaler med de man skriver om, samtidig som at man skriver for et akademisk publikum. Man skal altså kommunisere i to retninger samtidig, og man bør bidra i begge retninger. Når vi nå har skrevet i avisa om vår egen stilling som PhD kandidater, og også kanskje håper på at noen inviterer oss med som noen som har noe å melde, så er det ikke denne milde formen for aksjonsforskning vi snakker om. Da snakker vi om å plassere oss midt oppe i vår egen suppe, og samtidig utføre det som heter "autoetnografi" - eller det å skrive om seg selv og ens egne opplevelser, eller om hva noen andre synes om de innspillene vi har lagt ut i verden.

Dersom man ikke har noe sosialt handikap, men befinner seg midt i den handlingen man skal studere, risikerer man å få et ganske stort akademisk handikap, siden det blir vanskelig  å ha et analytisk blikk på fenomener man selv har vært medvirkende til å konstruere. En ting er at det blir vanskelig å skille mellom de begrepene og teknikkene man har presentert, de begrepene og teknikkene som noen andre har lært av forskeren, og hvordan man skal skrive om dette. En annen ting er at det å hele tiden ta et metaperpektiv på det man holder på med, bare er bra i en viss grad. Og det siste, i disse ACEM-meditasjonstider, man må jo være fullstendig klar på hva man holder på med, og hvorvidt en selv har økonomisk interesse i forskningen.

Noen vil synes at det er en selvfølge at man ikke skal være en del av eget datasett. Jeg mener derimot at man skal prøve, så langt man kan. Selv den delen der man selv er innovatør og skriver om det er mulig, det er bare veldig, veldig vanskelig. Jeg tror ikke engang jeg får det til, ennå. Så enn så lenge tror jeg at jeg skal holde meg til en mild variant av aksjonsforskning. Så til glede for alle som venter på at jeg skal skrive masse om de morsomme positivt avvikende greiene som fins der ute, har jeg omdefinert omdefineringen av PhD-prosjektet mitt. Og hvis det er noen som lurer på hva vi ville ha bidratt med, så er det selvfølgelig bare å spørre.