Litt fra siden og ut i det grønne: økologisk landbruk og økologisk ledelse?

Grønt Fagsenter ligger på Buskerud Videregående sitt område. Eirik Kolsrud, lederen av fagsenteret, brenner for god jordhelse. Det fins flere grønne fagsenter i landet, men akkurat dette har jord som spesialitet, og jordnært som sitt varemerke. De samler folk som jobber i ulike organisasjoner, men alle her er invitert inn fordi de er viktige aktører i fagmiljøet i landbruket.

Eirik Kolsrud med slagordet jordnært.no

Det er en gave å få være antropolog på feltarbeid, uansett hvor kort, og jeg fikk bruke tid til å besøke dem fordi jeg utforsker folk som sitter sammen, men jobber med ulike organisatoriske mål.

Jeg er opptatt av at vi får utvidet paletten av hva det er som er godt arbeid, og det fikk jeg svært godt illustrert da jeg besøkte Grønt Fagsenter Buskerud - både i form av en god metafor, og i form av gode eksempler på alternative arbeidsmøter. 

Metaforen er at vi bør snakke om økologisk ledelse: vi bør snakke mye mer om hvordan vi jobber med å få fram det beste i oss selv og andre, på samme måte som økologisk landbruk handler om å bli bedre kjent med ressursene i jorda for å kunne dyrke med mindre tilsetningsstoffer. 

Som antropolog er jo jobben min å sette søkelyset på blindsoner. Når det er snakk om effektivisering, snakker man ofte mye om innholdet i jobbene, men veldig lite på hvilke arbeidsformer vi gjennomfører dem i. Min rolle da er å vise fram flere muligheter for å få gjort jobben, og da kan vi faktisk få jobber som er bedre tilpasset mennesker. Bare ta behovet for pause og hvile på jobb. Det er veletablert innen fysiske yrker at man ikke kan presse kroppen til maks hele tiden. Men å presse hodet maks? Hvis folk på kontorarbeidsplasser slapper av kan det oppleves som latskap. 

Vi som jobber med å lage kontorer som fungerer på fremtidens arbeidsplass ser at det er to store arbeidsformer som blir viktigere: individuelt konsentrasjonsarbeid og komplekst samarbeid. Det første er det gjerne god støtte for på kontorer, men det utfordrende samarbeidet trives ofte ikke like godt på et formelt møterom som man kunne ønske. Da fungerer gjerne en sosial sone med ståbord eller cafémøblement godt til å ta uformelle møter - men dersom folk tenker at det som foregår i sosial sone handler om å bli kjent og diskutere oppskrifter, ferie og fritid, da blir det mindre brukt enn det kunne. 

Mitt møte med Grønt fagsenter sine lokaler er først i kjøkkenet, korridoren, og i kantina til den videregående skolen. De har ikke åpent kontorlandskap, men akkurat denne dagen har de tatt i bruk et stort åpent møterom i naturen. Den dagen jeg er på besøk er det nemlig åpning av Økouka 2019, og et trettitals deltagere har møtt opp for å samles til en felles tur opp en gammel sti for å høre på et musikalsk foredrag av økofilosofen Anders Næss med band. Dette er to organisatoriske virkemidler som er verdt å presentere litt nøyere.

Prosjektleder i Økouka, Hanne Prøis Kristiansen innleder med en bærbar mikrofon ute på parkeringsplassen og inviterer til åpning på Økouka et stykke oppe i åsen.

Vi skal ha et vandremøte langs turstien på Buskerud gård. Den var anlagt av Peter Collett for 200 år siden. Stien var tillagt muligheter for refleksjon ved at den presenterte minnesmerker både over kulturer og vitenskap, personer og kategorier. Det var både et område for trøndere og for kjærlighet, altså inspirasjon til refleksjon over det meste.

Samtidig bevegelse i samme retning på vandremøte

I ny versjon heter vandremøtet det gjerne "walk and talk", men konseptet er altså gammelt. Man deler utsyn, siden man går i samme retning. Man står ikke mot hverandre, men med hverandre. Stillhet er ikke påtrengende: det gir rom for å tenke mens man går. Dette egner seg kanskje ikke så godt for deltaljplanlegging, men for møter hvor det relasjonelle er viktigst – både når man deler perspektiver og snakker om ulikheter i personlig stil kan vandremøte være bra.  

Økofilosof med band har gått opp i åsen med gitar, trommer og kontrabass. Etter at deltagerne har pratet seg imellom spiller bandet opp og vi får et musikalsk foredrag. Når man bruker det som arbeidsverktøy, kan vi kalle det en kunstrefleksjon. Det å bruke kunst som virkemiddel fjerner oss fra den umiddelbare hverdagen. Antropologen Ellen Dissanayake stiller spørsmålet: Hva er kunst for? Jo, for å gjøre ting spesielt, slik at vi kan sette hverdagen i perspektiv, noe som er sentralt for å kunne endre på den. Dessverre er arbeidslivet er ofte kunstløst, bortsett fra en og annen treffende tegneserie og litt pynt på veggene. Pynt er ikke kunst. Kunst skal få deg til å tenke.

Anders Næss med band - og publikum som er på jobb. 

Kunstrefleksjoner tillater at vi er sammen om opplevelsen, samtidig som det gir oss tid til å tenke. Dersom vi da får satt vår egen jobb i perspektiv, og bruker anledningen til å reflektere over ting som angår arbeidet - da får vi faktisk satt av tid til en mer sideveis inngang inn i endringsledelse.

Denne kunstrefleksjonen er en hyllest til humus (matjord) og det humane - det organiske som gir grobunn for vekst uten at vi helt vet hvordan, men en oppfordring til å bli bedre kjent med egne ressurser: både jord og mennesker.

Vi kan si det samme om arbeidsplasskonsepter. Dersom økologisk landbruk handler om intensjonen å bli kjent med jorda, så handler et arbeidsplasskonsept om å skape god støtte for en tilhørende arbeidsform. Monokultur har preget både landbruket og kontorarbeidsplasser, nå er det nye tider i begge sektorer. Kunnskapsarbeid har utviklet seg mot mer variasjon, og dette bør vises i arbeidsplasskonseptet også.

Jeg ble så inspirert at jeg har laget en video av koblingen og metaforen. 

Det vanskeligste delen av omlegging til økologisk landbruk, er å legge om huet, sa Anders Næss. Økologisk landbruk handler om å produsere på lag med matjorda, humus, på samme måte som man må spille på lag med menneskene, de humane ressursene.

Der er det også noe å ta tak i for et arbeidsplasskonsept: å skape arbeidsbetingelser som tilpasses jobbene som skal gjøres, heller enn å tilpasses byggene jobben skal gjøres i. Vi vet at folk har fått industrielt bygde kontorarbeidsplasser til å funke, men vi vet også at det er vanskelig å legge om huet, selv om det er lettere når man også flytter kroppen.

Man bør også få støtte til arbeid som passer et variert utvalg mennesker. I så måte er både vandremøte og kunstrefleksjon noe som kan bidra til å skape variasjon i arbeidsdagen. Det er jo noe litt underlig over at vi tenker at kunnskapsarbeid utføres best med kroppen knekt i nittigraders vinkler - og å prøve å bevege seg i hodet mens kroppen er i ro i et statisk og uorganisk miljø. Det er ikke uten grunn at det er nedfelt i arbeidsmiljøloven både at man skal ha dagslys og utsyn på faste arbeidsplasser. Mens dagslys støtter god døgnrytme er utsyn viktig for å kunne hvile blikket.

Det kan virke som om mennesker orienterer seg i landskap parallelt med at de orienterer seg i landskapet av arbeidsoppgaver. Hva er da bedre enn å ta i bruk landskap og løyper til å sette oss inn i nye tankebaner?

Med et mangfold av impulser gjør det at man legger til rette for at tilfeldigheter gir opphav til noe nytt. Som et eksempel skal jeg gjøre et lite sprang til å hvordan vi tenker på hva man gjør når man samles under samme tak, men med litt ulike mål i jobben vår. Jeg var samme dag på besøk hos kloke Kathrine Lien i Hokksund. Hun er pedagogisk leder i barnehage. Hun sier: "Vi skaper felles opplevelser, for å skape felles preferanser, for å bygge relasjoner". Små barn leker ikke med hverandre, de leker ved siden av hverandre. Det heter parallell-lek når barna sitter og gjør noe av det samme, deler et blikk innimellom, lar seg inspirere av hverandres handlinger. De har selvfølgelig ikke tilgang på hverandres intensjoner, og de har heller ikke kapasitet til det. De har rett og slett nok med seg selv.

Kathrine Lien - barnehageledelse handler om å få det beste ut av barna

Kanskje skal vi kalle det parallell-jobbing, når folk som ikke har samme organisatoriske mål jobber ved siden av hverandre? I et kontorbygg møtes man i gangområder og sosiale soner, på et arrangement som inviterer til refleksjon kan man dele refleksjoner med hverandre. Kanskje gir det inspirasjon uten at det ligger konkret handling i umiddelbar etterkant. Det bare utvider horisonten slik at man har et mangfold å ta av når man skal drive konkret problemløsning. Vi bør inkludere parallelljobbing som en del av jobben, selv om resultatene ikke alltid foreligger umiddelbart. Fordi det gir mulighet for kunstgrep.

Vandremøte er å gå side om side inn i problemstillinger. 

Parallelljobbing er å sitte under samme tak, men jobbe for ulike organisatoriske mål, side om side. Kunstrefleksjon er å angripe problemstillinger fra siden for å få nye perspektiver. 

Dette er virkemidler vi kan ta i bruk dersom vi slipper det nærmeste organisatoriske målet av syne et lite øyeblikk for å orientere oss inn i nye landskap.

Tror jeg. Eller noe sånt.

Bruker du sideveis innganger til problemløsning?