Hvem har ansvar for fortolkning av regelverk?

Publisert i Haugesunds avis 6. november 2015.

http://www.h-avis.no/pafredag/for-to-uker-siden-satt-jeg-pa-et-nav-kontor-og-grat/o/5-62-136053

For to uker siden satt jeg på et NAV-kontor og gråt, men det var mest av lettelse fordi jeg får all den hjelp og støtte som jeg trenger. NAV, lege og rehabiliteringspersonell har gang på gang presisert at kroppen min trenger tid på å bli frisk igjen etter mitt møte med veggen, og at jeg får tid til det innenfor systemet.

Og jeg gråt. Litt fordi jeg har hatt følelsene utenpå siden jeg ble utladet. Litt fordi jeg syns det er pinlig å være i denne situasjonen hvor jeg ikke klarer å jobbe fullt. Og så fordi det var en veldig lettelse. Vi hører ofte at NAV er urettferdige og vanskelige. Er frykten for NAV bare min egen, eller er det faktisk en grunn til at det er slik?

Joseph de Maistre er en 1800-tallstenker som ofte bare hylles av fascister og diktatorer. Han mener at mennesket er grunnleggende ondt, og at vi derfor må innstilles med frykt, for vår egen del, slik at vi ikke ikke ender i villfarelse og dermed i helvete. Dermed sier de Maistre at vi bør hylle bøddelen, for han utøver i så måte en viktig oppgave på vegne av Gud og konge.

Foucault er en annen fransk filosof som 150 år seinere skriver i Det moderne fengsels historie om hvordan bøddelens oppgave blir transformert gjennom det moderne fengselet. Frykten for statens suverenitet som rettmessig straffer blir mye mer effektiv dersom man internaliserer frykten gjennom selvdisiplin. Folk selv passer på at de holder seg innenfor, ikke fordi de frykter grusomme avstraffelser, men fordi det å stå utenfor samfunnet er stor straff i seg selv. Fengselet er kanskje den første institusjonen som forvalter normalen, men i dag er den langt fra den eneste.

NAV må sies å være en av våre største forvaltere av normalitet. Ingen av oss vil havne på NAV. NAV trenger ikke å straffe oss, hvis vi gjør det selv. Ikke bare lurer vi på hva naboen vil si om vi havner på NAV. I forholdet til NAV setter vi vår egen identitet i tvil. Hvem er jeg? Er jeg en skatteyter som bidrar til fellesskapet? Er jeg en som prøver taske til meg mer enn det jeg skulle hatt?

NAV forvalter også utenforskapet, og passer på at ingen skal få urettmessig støtte. Dette styrer nok også hvordan NAV tolker folk som ikke passer inn i NAV sine kategorier.

Elin Thorsen, som er eneste ansatt i sitt eget AS, har en helt annerledes historie fra min, der frykten og mistenksomheten var reell. 

Jeg kjenner Thorsen fordi hun jobbet sammen med noen av de gründerne som jeg skriver avhandling om. Hun bor i Haugesund og har kontorer i Kopervik, og da ble det naturlig for oss å treffes. Det viste det seg at vi både deler fødselsdag 19. januar og et brennende engasjement for å skape utvikling, i og utenfor organisasjoner. Våre personlige erfaringer med organisasjonen NAV og hvordan de forholder seg til oss, har ført oss ut i diskusjoner av både praktisk og filosofisk art, og jeg har fått lov å dele historien hennes her.

Da hun ble syk, tidligere i år, fullstendig slått ut av en kraftig virusinfeksjon, fant hun ut at hun hadde levd uten sikkerhetsnett på grunn av hvordan NAV «i de fleste tilfeller» vurderer rett til sykepenger i små aksjeselskap.

Elin fulgte nemlig en oppfordring staten kom med fra et helt annet hold i 2012. Da ble minstekravet for egenkapital i aksjeselskap senket fra 100 000 kr til 30 000 kr. Dessuten fjernet de kravet om at man må ha egen revisor. Disse to tingene skulle oppmuntre flere til å starte sitt eget AS. Elin startet sitt eget selskap i 2013, der hun leverer coaching og veiledning.

I en liten virksomhet som leverer høyt tilpassede tjenester, er det naturlig at inntekten varierer over tid. Sett på årsbasis hadde Elin et godt år i 2014. Så godt lønnsmessig, at i overgangen til 2015 tenkte hun at hun ikke trengte å ta ut lønn på ei stund for å gjøre andre disponeringer. Hun hadde dermed ikke tatt ut lønn i de fire siste ukene før hun ble syk. NAV sjekket også de nærmeste to månedene og fant at der var det heller ikke levert lønnsmelding. Dermed tolker NAV det slik at hun ikke har hatt bortfall av inntekt ved å være syk. De avslår hennes krav om sykepenger.

Dette høres jo ut som en grei sak. Man tar jo større ansvar for seg selv om man velger å ha seg selv både som ansatt og sjef.

Problemet er at det ikke er noen automatikk i at regelverket skal tolkes slik. Hadde Elin vært registrert som selvstendig næringsdrivende, med nøyaktig samme aktivitet, har forvaltningen en klar oppfatning om at det ikke er en direkte kobling mellom utført arbeid og innmeldt lønn. Da beregner man sykepenger ut i fra en lengre periode, 3 år, og det antas at den aktiviteten man bedriver også i perioder uten inntekt ikke er ferie, men arbeid. I Elins tilfelle, derimot, har NAV ikke ville hatt flere opplysninger om hennes aktivitet. De har antatt at selskapet er insolvent fordi det ikke har oppfylt sitt arbeidsgiveransvar ved å utbetale lønn. Hvis det er noen som skal klandres i saken, er det arbeidsgiver – altså Elin Thorsen selv.

Elin var i fullt arbeid forut for sykemeldingen, det kan oppdragsgivere bekrefte. Hun hadde ingen anelse om at hennes valg om å ikke betale seg selv lønn gjorde henne uaktuell for sykepenger.

På den ene siden er det å drive uten revisor kostnadsbesparende. Dessverre betyr det også at man mangler en person som kan gi råd. I ettertid har hun fått vite, av en revisor, at det som er lurt å gjøre er å rapportere inn en lav lønn, hver måned, som man garantert kan tjene inn, og så heller gå med overskudd på slutten av året, for å være sikker på å være forsikret i folketrygden.

Det er greit å være etterpåklok når skaden allerede har skjedd. Vi kan godt si at Elin burde ha visst om den risikoen hun tok. Men hvem skulle fortalt henne, ikke bare om regler, men om hvordan NAV tolker regelverk?

Fra NAV, og fra Trygderetten sin side, er det åpenbart at den som driver AS selv har ansvaret. De som sitter på den andre siden og oppmuntrer til start av AS: Haugaland Vekst, Rogaland Ressurssenter, tar ingen risiko, men kunne kanskje visst. Elin er den som sitter igjen med den fulle kostnaden av sin egen sykdom. Om hennes eksempel gjør at man på den ene siden begynner å informere, eller på den andre siden begynner å tolke regelverket annerledes vil være et positivt utfall, men det hjelper likevel ikke den som har oppdaget nye hull i gapet mellom to lovområder.

For samfunnet er det mest effektivt om vi ikke bruker mange ressurser på hvert enkelt avvik. Samtidig vil vi møtes med verdiene til NAV: de skal være tydelige, til stede og løsningsdyktige. Selv om man har gjort noe uforvarende dumt. Den eneste verdien de formidlet overfor Elin er tydelig, men sannsynligvis på feil grunnlag.

Elin sitt firma var ganske nystartet. Et løsningsfokus kunne vært å gi en advarsel og bedt henne endre praksis for lønnsinnmelding, og så innvilget henne sykepenger. Ved å invitere til dialog ville de vært tilstede. NAV kontaktet aldri Elin Thorsen.

Med den sterke indre bøddelen de fleste av oss bærer på, trenger vi ikke mye utenforskap før vi begynner å tvile på oss selv. Jeg fikk hjelp, hun fikk avslag i posten. Jeg fikk økonomisk støtte, hun måtte ta regninga selv. Forskjellen er ikke bare økonomisk.

NAV har mange motstridende hensyn å ta, og hvordan de behandler dem som faller mellom stoler bør de være mer oppmerksom på. Avgjørelsen om å ta sikkerhetsnettet fra et menneske, skaper en krise. Det er nok til å ta motet fra de fleste.


xxxx
Elin har også skrevet om dette på sin egen blogg: http://elinthorsen.com/2015/08/05/vi-som-ikke-trenger-penger/.


Om du har hørt nok om NAV, og heller vil vite mer om hva Elin driver med og tilbyr, anbefaler jeg hjemmesiden hennes: http://elinthorsen.com/ 

Eller, så kan jeg rette deg inn mot Elins side om snuoperasjon. http://elinthorsen.com/om/hvordan-jeg-snudde-mitt-liv/. Vi har hatt gode samtaler etter at jeg ble sykmeldt, og siden jeg mente at jeg ikke var typen til å bli sykmeldt så har det vært godt å ha noen å snakke med som forstår situasjonen, og som i tillegg er veldig klok. 

Vi skapar framtidens energisystem - tillsammans!

Gjesteblogginnlegg av Erica Löfström.

Bildet er fra en sak der Erica fremdeles jobbet med fremtidens svenske løsninger. 

Som forskare får jag ofta frågan om vad eller vilka som är framtidens teknologier. Vilken energiproduktion kommer vi att ha i framtiden? Det är såklart omöjligt att svara på om man inte kan se in i framtiden, och jag svarar som regel med en fråga tillbaka  - Vad tänker du?

Det med att besvara en fråga med en ny fråga kan säkert vara lite smått irriterande (typiskt forskare), men poängen med att jag frågar det är egentligen att det är vi tillsammans som bestämmer det – åtminstone delvis.

Nya lösningar och innovationer dyker som regel inte upp ur forskningens forskningens svarta lilla låda (black box). Egentligen handlar det också till stor del om vad vi satsar på att forska om.

I detta ligger naturligtvis en hel del politik och beslutsfattande som påverkar vilka forskningsområden som ska satsas på. Men vi forskare är inte bara beroende av att få forskningsmedel till att forska (svart låda igen), vi är också beroende av att ta reda på vad som är utmaningen i förhållande till utvecklingen av nya lösningar.

Vi har till exempel ett väldigt behov av att få veta mer om vad som är hindren – bade tekniskt men också socialt – i förhållande till att få fram nya lösningar inom specifika områden – som till exempel vindkraft.

Personligen är jag en väldig vän av att bruka så kallad participatory design, som förenklat kan beskrivas som att människor som inte är forskare bjuds in i kreativa workshops för att vi tillsammans ska kunna se på ett koncept eller en ide till en produkt (ibland använder vi oss av så kallade prototyper med olika funktionalitetsgrad) eller ny teknologi. Detta är som regel väldigt givande och manga goda lösningar har kommit till i sådana kreativa workshops.

Idag vill jag ställa den motfrågan utan att först ha fått frågan. Jag vill fråga er därute vad eller vilka som är framtidens teknologier. Men det blir nog en väl bred fråga att försöka svara på, och vi kunde säkert – och kan! –diskutera det i manga intressanta workshops tillsammans. Jag ska försöka precisera frågan lite så den blir mindre omfattande. Jag vill fråga er vad ni tänker om småskalig vindkraft.

Anledningen är att jag nu genomför ett forskningsprojekt som ska undersöka vad som är hinder och möjligheter i att utveckla småskalig byggnadsintegrerad vindkraft som kan bli en del av den urbana miljön.

 Potentiellt möjliggör sådana småskaliga vindturbiner lokal produksjon av fornybar energi för hus och husägare, både separat og i samarbeid med naboer. Vi är intresserade av att förstå vilka teman som är viktigast för dig i förhållande till små vindturbiner för byggnader. Om du deltar i undersökningen – dvs om du svarar på questionnairet – är du en del av att hjälpa oss forskare att nå närmare fram till lösningar som kan bli en del av framtidens teknologier. Hjälp oss att förstå vilka “issues” som är viktigast att lösa för att komma närmare en av framtidens möjliga energiteknologier. Du behöver inte några förkunskaper i ämnet vindkraft för att kunna delta. Vi kommer att visa konkreta exempel i samband med flera av frågorna.

Du behöver heller inte ha några starka åsikter i ämnet. Bara svara på frågorna utifrån vad du tänker just där och då. Det hjälper oss att skapa framtidens energisystem. Och det är helt okej att vara skeptisk till vindkraft också… Vi vill faktiskt veta vad du tycker och tänker.  Oavsett hur mycket du tänkt på detta och oavsett vad du menar är viktigt. Småskalig? Vindkraft? Kan det vara något?

https://docs.google.com/forms/d/1fmPpfXET9W3VXVWAFurdenDAWsH_pj24DsO38CObCMQ/viewform

Derfor blogger jeg

I dag leste jeg Audun Farbrot sin sak om de fire vanligste barrierene som gjør forskere skeptiske til å blogge. Det er mange gode grunner til at jeg blogger, men først har jeg kommentarer til Farbrots fire store.

1.Det er en tidstyv

Ja, det kan det være, hvis man ser blogging som noe annet enn den forskningen man skal drive med, og at man tenker at deltagelse i sosiale media betyr at man må følge med på alt mulig som skjer rundt.

2. Sosiale medier er en endeløs strøm av uvesentlige trivialiteter

Joda, det er riktig, og for meg er det her tidstyven slår inn. Ikke fordi det er så trivielt, men jeg oppfatter twitter som massevis av ting som er interessant, men som jeg ikke klarer å følge med på. Mesteparten av det jeg skriver på twitter starter med «Nytt blogginnlegg».

3. Skjønner ikke hvordan det funker

Jeg skjønner ikke kommentarfelt. Jeg klarer gjerne ikke å skape det under mine egne innlegg, og jeg orker ikke følge dem ellers. Jeg kommenterer sjelden interessante diskusjoner på Facebook. Da blir jeg så nysgjerrig på hva som skjer videre at jeg bruker masse tid på å følge med på ting som hindrer meg i å gjøre det jeg egentlig skal.

Likevel skjønner jeg mye mer av hvordan det fungerer enn når jeg prøvde faglig blogg for første gang i 2006.

Her er oversikten over mine første blogginnlegg. Tallene viser antall kommentarer og antall lesere, de har hatt nøyaktig ingen lesere. Den ene kommentaren, ja den skreiv jeg selv. Bloggen var bare for inviterte, og jeg inviterte altså ingen som ville lese det jeg skrev.  Min lille kanal har ikke massevis av lesere nå heller, men det er iallfall mer enn ingen nå som den er åpen.

4. Frykten for kolleger

Ja, den skjønner jeg. Jeg har mange dyktige kolleger som ikke blogger, og som sikkert ikke ser verdien av det. Jeg insisterer likevel på at bruk av arbeidstid på blogging er forsvarlig, det har gitt meg veldig mye.

Og her kommer altså mine grunner for at jeg blogger:

1. Skrivetrening.

Før jeg begynte med blogging hadde jeg ofte massive skrivesperrer. Jeg syntes nesten alt jeg skrev var dumt før jeg hadde jobba med det masse. Også den akademiske teksten krever mengdetrening på skriving, og det får man ikke når man ikke skriver. Derfor har bloggen min et spenn fra ting som handler om det å skrive og å få til å jobbe kreativt med tekst, til presentasjon av de argumentene jeg skal bruke i avhandlingen. Og dessuten noen ting som ikke handler om noen av delene, for av og til får jeg bare lyst til å oversette dikt, eller uttrykke meg på helt andre måter.

2. Rydding av mentalt overskuddsmateriale. 

Av og til er det noe annet enn det jeg skal skrive om som jeg er opptatt av. Det tar plass i hodet mitt, og jeg kan bruke bloggen for å få skrevet det ut og få det vekk, selv om jeg ikke vet om jeg skal bruke det. Det kan være interessant forskning jeg kommer over, debatterjeg kjenner jeg vil kommentere – da er det raskere for meg å skrive et blogginnlegg og så gå videre. Disse publiserer jeg ikke nødvendigvis før mye seinere, men det kan ha vært til god hjelp underveis. 

3. Modning

Noen ganger syns jeg det er så tungt å ta fatt på stoffet mitt at jeg heller vil skrive blogg. Da prøver jeg å blogge om det jeg skal skrive om uansett. Det er ikke det jeg kanskje skulle gjort, men det gjør det lettere å ta fatt på oppgaven etterpå. Jeg tror jeg blir en bedre forsker av å bytte medium innimellom. 

Når jeg prøver å skrive forskningen min så enkel som jeg kan i bloggform får jeg en annen forståelse for det jeg skriver om. I større grad enn når jeg skriver oppsummeringer akademisk og engelsk må jeg utfordre meg selv til hva det egentlig er jeg mener. 

Skriving er som snekring. Man må velge seg materialer, finne ut hvordan de skal kuttes og føyes sammen, og sammenføyningene må helst se fine ut. Sammenhengen mellom ulike forfattere, og utforskningen av min egen posisjon kan gjerne gjøres som blogg først, før man går løs på akademisk skriving.

NB!

Hvis jeg skulle lagt til min største barriere mot blogging, er det denne:

Man må komme seg videre til å faktisk skrive akademisk tekst. Om man bare skriver blogg for å lure seg unna det man egentlig skulle, blir bloggen prokrastinering eller det fine nye ordet jeg har lært meg: pre-krastinering. Det betyr at man utsetter de tyngste oppgavene ved å stadig gjøre det som er lett, men likevel en del av jobben. Prekrastinering er bedre enn prokrastinering, som betyr å aktivt utsette alt man skal, men likevel, her må man finne balansen.

Som med alt annet, må man lære seg hvor grensen går for god bruk av sosiale medier. Det er bare å hive seg utpå. Man skal gjerne over grensen en gang eller to også, for det er sånn man lærer seg å kjenne både fordeler og begrensinger. Det er som med den berømte boksen. Det å tenke utenfor boksen er ikke det samme som å ikke vite hvor boksen er. Skal man tøye grenser, må man gjøre det fra en posisjon hvor det faktisk betyr noe å gjøre det.

Se der: da fikk jeg skrevet 1000 ord, og klokka er ikke ti engang! 

God torsdag fra Kris :-)

Jeg har ikke kognitiv svikt!

Det er kanskje en merkelig ting å si. Akkurat nå gjør disse få ordene meg lykkelig. Eller rettere sagt, jeg er i situasjoner hvor jeg kjenner at det er disse ordene som beskriver den boblende følelsen jeg har i magen. Jeg sier det, mest til meg selv, ganske ofte.

Kanskje det blir litt mer forståelig hvis jeg sier: «Jeg har ikke kognitiv svikt - lenger»?

Før jeg ble syk, visste jeg ikke at overbelastning også kan påvirke evnen til å tenke klart. Det gjør det. 

Det er faktisk mulig å kjøre seg så langt ned på felgen at man mister hukommelsen, konsentrasjonsevnen og dømmekraften attpåtil. Ikke bare er det mulig. Det er vanlig, lærte jeg etter hvert.

Jeg vet ikke hvorfor bilmetaforer appellerer sånn til meg for tida. Kanksje er det fordi minnet av min første ordentlige bil sitter sterkt. En Dodge Dart Custom fra 1974. Han hadde rekkesekser satt på skeiva, - en slant six, som det kalles. Sofa og rattgir, og jeg hadde utsikt gjennom rattet, halve synsfeltet dekket av det lange panseret. Båndfjærene gjorde at han duva rett over bakken, og fortjente kjælenavnet Landeveisskipet.

En sånn. Bortsett fra at min var i fargen Sherwood Green. 

Å vekke Godfoten til live igjen

De siste to ukene, parallelt med at jeg har fått skrevet på plass teorikapittelet mitt, har jeg lest Nils Arne Eggen sin bestselger fra 1999: Godfoten. Teorikapittelet mitt har blitt et langt argument for at organisasjoner bør høre mer på ting som taler til hjertet enn ting som taler til hjernen når det kommer til ting som motivasjon, kompetansedeling og tillit. Det er saker som hører hjertet til.

Jeg støtter meg på Gregory Bateson som sier at hjertet følger presise algoritmer som vi ikke kan forstå med et entydig, vitenskapelig språk. (1972, 139). Det handler om relasjoner. Og sammenligninger. Vi kan likegodt sammenligne oss med et fotballag som noe annet, egentlig. Så lenge vi kjenner til at det er copyright på alle ideer fra andre. Copy right - lær deg å kopier rett!

De som leser Godfoten for å lære seg om fotball, vil egentlig bli skuffa. Riktignok legger Nils Arne ved treningsskjema, og har mange referanser til det fotballfaglige, men først og fremst er det ei bok i organisasjonslære. Det er en ganske spesiell organisasjon, men jeg syns at'n Nils Arne gjør en god jobb i å sette opp en del av likhetene og forskjellene mellom en fotballorganisasjon og vanlige organisasjoner.

For eksempel: å skape tillit til at noen dekker deg uten at du trenger å snu deg bakover, det må man trene på. Det kommer ikke av seg selv.

Å gjøre hverandre gode, er å både vite hvor en selv er god og kan bidra, og hvor andre er gode og kan bidra til deg.

Skal publikum ha det moro, må man ta sjanser. Når man tar sjanser kan det hende at man får inn noen baklengs også. Ingen betaler hundrevis av kroner for å se innkast!

Skal en ha humør, kan det ikke bare være godt.

Ingenting av dette er ting som kommer av seg selv. Det er rom for tolkning i alle postulatene. Noen fordi de kommer fra fotballen og må oversettes, andre fordi de er i seg selv tvetydige. Det med risiko for eksempel, er jo vanskelig. Hvor mye baklengs kan en ta inn for å prøve noe nytt? Kan det til og med at man finner på noe nytt som slår beina under forretningsmodellen og lar en slippe inn masse mer baklengs? Metaforene funker, men ikke uten at de plasseres og forklares. 

Det er copy right på alt som står i boka. Kopier rett, folkens. For det er lett å få til en copy FAIL.

2. September kom et gullkorn av en copy fail på Dagsrevyen, faktisk er det et stjerneeksempel. Jeg måtte fram og skrive ned det som faktisk ble sagt, men du kan se hele saken her: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19090215/02-09-2015#t=15m38s 

Saken er at NRK har undersøkt hvor mange pasienter blir berørt av å miste nærmeste akuttkirurgiske tilbud, og hvor mange som får vesentlig lengre reisevei.

Adm. Dir i Helse Nord-Trøndelag, Arne Flaat, er bekymret: "Vi har hatt situasjoner der vi har hatt folk som skulle vært transportert over lengre avstander, så har liv gått tapt. "

NRK har undersøkt og funnet ut at det er 17 sykehus som ikke har det pasientgrunnlaget som helseministeren legger til grunn for å kunne ha en akuttkirurgi-avdeling, som berører over 600.000 mennesker. Helseministeren har fått grunnlaget sitt fra Helsedirektoratet, og direktøren, Bjørn Guldvog blir intervjuet.

Bjørn Guldvog:  "Vi må behandle dette annerledes, og en del behandlinger bør sentraliseres til større sykehus".

Men det fins altså ikke forskning som bekrefter at det er bedre for pasienter å bli sendt til større sykehus. Når NRK får tilgjengeliggjort litteraturlista som Helsedirektoratet bruker å argumentere for sentralisering av akuttkirurgi kaller en av forskerne som har sett på dette det en ren bløff. Dette omhandler ikke akuttkirurgi i det hele tatt. Helsedirektoratet har altså gjort en sammenligning med andre felter. Det er altså greit nok - men så går direktøren i baret med en fotballsammenligning.

Forteller: "Nå bekrefter helsemyndighetene at det ikke finnes nok forskning på dette. Men Helsedirektoratet tilbakeviser ordet bløff og sier at litteraturlista deres ikke er ment som dokumentasjon på at det er bedre å sentralisere."

Intervjuer: "Men hvis dere ikke har dokumentasjon eller forskning som viser at det er tryggere å sentralisere, hvordan kunne dere da mene noe om det?"

Guldvog: "Vi må hele tiden mene noe om den faglige utviklingen, og vi må bruke godt skjønn. Det er veldig mange ting som vi ikke har forskning på i helse og omsorgs-tjenesten. Det handler om litt av det samme som vi ser i idrett. Eller i fotball. Man blir ikke med i Champions league uten å ha et team som trener godt, og over tid. Og slik er det også i akuttkirurgi."

Med Godfoten godt i mente kan jeg iallfall bekrefte at det overhodet ikke er det Nils Arne Eggen ville ha hevdet. Han skriver nemlig at han ikke ser forskjell på bredde- og toppfotball - det henger direkte sammen, og breddefotballen er nødvendig for å skape grunnlag for toppfotballen. Ha heller tre lag som taper mesteparten av tiden heller enn å ha ett lag som vinner hele tiden. Ungene er mest opptatt av å spille, det er foreldrene som er opptatt av å vinne.

Jeg vil ikke argumentere for at akuttkirurgi er som fotball, og at vi må godta litt svinn. Nei, min hensikt er å vise at sammenligninger ikke alltid fungerer som begrunnelse. Her har herr direktør Guldvog gått på en massiv metaforblunder. Skal man sammenligne, må man være ærlig på hva man sammenligner med, og siden litteraturlista mangler godfoten, bør han heller ikke godfoten til å sammenligne her. Så dumme er vi ikke.

Det fins mange forskjeller på fotball og organisasjoner. Et fotballag har mulighet til å øve seg på ting ei hel arbeidsuke før de går i kamp, mens resten av arbeidslivet ikke har tid til øving, trening og opplæring hver uke. Selv om det ikke er en kamp for tilværelsen, eller at motstanderen ikke er godt definert, er det ekte jobb, gjerne hver dag.

Det betyr ikke at man ikke kan ta med seg det beste fra andre, la seg inspirere av det, og spørre: hva betyr dette for meg. Det gjør ingenting at rådene er tvetydige. Det kan gjøre diskusjonene mer spennende om det er rom for tolkning. Så lenge et team har snakket om det, og kjenner hovedbetydningene, spiller det absolutt ingen rolle. Man må finne seg noe å tro på, og så handler man videre på dette. Forskningsbasert kunnskap er ikke nødvendig for alle avgjørelser heller, det ville bli ekstremt tungrodd.

I det offentlige, med beslutninger som rammer mange - da er det noe helt annet. Da får man ikke lov å velge seg en tilfeldig metafor uten at man kan gjøre rede for det. Det er copy fail.

Ikke gjør det. Copy right. Du har rett til å kopiere, men da må du gjøre det rett for den situasjonen du er i.

For ordens skyld: Jeg har lært om copy right fra Humørbonden Geir Styve. Skal du ha en inspirerende bok, kan jeg anbefale  hans "Båten blir til mens du ror", eller "Fem pinnsvin og en ballong." Se her: http://humorbonden.no/boker-2/ 

 Eller les Godfoten til Nils Arne Eggen. Hva enn du velger, rådet mitt står: Copy right.

Vil du la helten drukne? Du bestemmer!

Først publisert i Haugesunds Avis 22.05.2015.

Når historien skal skrives, er vi de navnløse. Vi er innbyggerne i privilegerte stater, som overlater håndteringen av dem som faller utenfor til systemet.

New York med #Appexnyc, hva er det godt for?

Jeg har akkurat kommet hjem fra en langhelg i New York, på studietur arrangert av Appex. De ansatte var på bedriftsbesøk. Jeg observerte Appex*. Og jeg må si at jeg er overveldet. Over den flotte byen, men også over opplegget som var gjennomtenkt ned til fingerspissene.

Bloggeren kledd som Appex i veldig praktisk og sammenleggbar vindjakke, i Highline Park. 

En pause fra hverdagen

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.


Haldis Moren Vesaas var 78 år i 1985. Hun var nyforelsket, men den følelsen hun har av heis, kan jeg ha alene, eller sammen med Eivind.  Ja det er jo han som er grunnen til at jeg er systemutviklerfrue og med på denne turen, så jeg håper at vi får noen sånne øyeblikk på turen også. (men det fikk vi lite av på flyet, for vi satt ikke sammen, men da snudde han seg og blunka til meg, og det var jo litt fint det og!

Hva har du i veska når du flyr?

*edit: dette er en kjapp bloggpost laga inne i flyet fra Haugesund til Oslo fordi de forespeilet at vi skulle sitte 40 minutt i flyet før avgang. Men så dro vi likevel, så da ble det ikke så mye skrevet her! Nå kan jeg legge til at det å pakke riktig for å fly er viktig, og for det meste fikk jeg ikke bruk for underholdningen min!

Nei, nei, nei! Ingen kan standardisere glimt i øyet!

Hvis det er noe jeg har lært etter å ha studert inspirasjonsforedrag med innhold i mange år, er det at humøret ikke kan være toppstyrt. 

Jeg har også lært at toppstyring med humør er en feil som blir gjort. Ikke ofte, men når det gjøres så bringer det på det rene at en del av det menneskelige ikke kan standardiseres. Eksempelet nå er rektor på Haugerud skole som har laget et dokument med 172 regler som blant annet forteller at elevenes hjerter vinnes fordi den profesjonelle lærer skal være tett på med et glimt i øyet.

Det gleder meg hver gang ledere gjør den type feil. På samme måte som at voldsutsatte kan bli overlykkelige av at den truende og voldelige partneren endelig slår på måter som gir blåmerker og brukne bein sånn at man har noe å vise til når man går til politiet. Jeg håper det er litt godt for de ansatte på skolen. Det bringer dævelskapen ut i dagen, og for meg som forsker er det gøy, gøy, gøy! 

Det at humor alltid finner seg i nærheten av en grense, gjør at det er svært uegnet for institusjonalisering. Humor har nesten alltid en dobbeltbetydning, i og med at det viser at noe er sant, men ikke sant, samtidig. Humor er en kunst, og kunst balanserer alltid mellom det banale og det totalitære, sier Pierre Guillet de Monthoux (2004). Det banale er det plumpe, det som alle vet. Det totalitære er overgrepet som krever at du tilpasser din egen gode smak til regimet. Dette er godt illustrert av Dag Sørås i lørdagens episode av Sannhetsministeriet på P2. Så bra var det at jeg har skrevet ned det han sa*:

I fjor så jeg LEGO-filmen på kino  sammen med sønnen min, og det var et overraskende intelligens harselas over en dystopisk diktatorstat hvor alle er overfladisk lystige hele tida. Hovedpersonen er en relativt tanketom, men glad kar, som starter hver dag med å lese i en manual om hvordan man oppfører seg i sosiale settinger, før han går gjennom sjekklista: slik vil du passe inn, få alle til å like deg, og alltid være glad. Hele befolkninga er besatt av låten "alt er helt utrolig", og selv unger skjønner at dette ikke er noe idealsamfunn.

[videoen er på dansk -  sånt blir bare bedre på dansk - alt er super duper!]

Noen som ikke kan ha sett ironien her, er ledelsen ved Haugerud skole i Oslo.[ ...] De driver med potensielt ulovlig knebling av sine egne ansattes ytringsfrihet. Det er en instruks fra 2013 som omsider har nådd allmennheten denne uka, etter at facebookgruppa "Foreldreopprør mot Osloskolen" satte fokus på saken. Powerpoint-presentasjonen består av intet mindre enn 172 regler og ble revidert for det inneværende skoleåret. Og tittelen: "Standarder for den profesjonelle lærer på Haugerud skole", den forbereder deg ikke på galskapen som følger: side på side med instrukser som virker som sitat fra den nevnte legofilmen.

Det jurister og menneskerettighetseksperter har fokusert på, er punktene som krever de ansattes udelte lojalitet til skoleledelsen, at ansatte alltid skal være enige utad, og at lærerne ikke skal prøve å forandre noen interne strukturer. Eller, som ledelsen selv skriver, "du forstår at vi jobber i et politisk system hvor vi har som oppgave å gjennomføre samfunnets bestilling. Vil du påvirke det, gjør du det gjennom stemmeseddelen." Hold kjeft og gjør det du får beskjed om, med andre ord. Og husk også at "Fritiden må disponeres slik at den ikke går ut over arbeidsinnsats og humør. Vi forventer at du har fått nok mengder søvn."

Det mest bisarre og forstyrrende delområdet i hele instruksen, er for meg allikevel seksjonen "Godt humør". Her lærer vi blant annet at

"Et smil er avvæpnende og sprer energi", 

og at

"Det er fint hvis du har litt selvironi og tør å by på deg selv".


Om disse oppfordringene ikke var klare nok så bys det også på eksempel. Et par grep du kan ta for å oppfylle standarden for den profesjonelle lærer på Haugerud skole, er at du

"bidrar til at pauser blir noe som løfter alle og gir en vitamininnsprøytning."

Under delområdet "Å vinne elevens hjerte" så bes den profesjonelle lærer blant annet

"å være tett på, men med glimt i øyet".

Og

"Personlig, uten å være privat".

[…]


Andre punkter er bare uforståelig. Så jeg skjønner ikke helt hva som menes med

"du er inneforstått med kraften i alle."

Noen regler er også på engelsk, som

"Know thy impact" 

og min personlige favoritt: 

"Du lever etter mottoet High roof - No ceiling".

Nå er jo roof og ceiling det samme, så hvorfor det ikke bare heter "no ceiling" er for meg uklart, men vi ser her en åpenbar inspirasjon fra folk som Märtha Louise, og Kim Jong Il.

[…]

Det vi har lært, er at den gjennomsnittlige lærer har like mye selvråderett som en LEGO-figur."

Her trenger vi nesten ikke betraktninger fra Sørås for at reglene skal bli morsomme. (Klammene [...] viser at jeg har latt være å skrive ned noe mer.) Den jobben han har gjort med å plukke ut regler, er god nok for å vise at dette er helt hinsides. Hvorvidt rektor på Haugerud skole, altså forfatteren av instruksen, ser galskapen i dette, vet jeg ikke. Men han har en dårlig forståelse av hva godt humør og selvironi er for noe, om han tror at dette kan skrives ned i tekst, som rutiner.

Alt det han sier, er jo fine ting, så hvorfor blir det så galt? En standard bør per definisjon være så entydig som mulig. Du kan bare ikke inspirere og standardisere på én gang - for inspirasjon appellerer til det unike i hvert enkelt menneske, mens det standardiserte skal ensforme uttrykket, skit i hva man mener for øvrig. Det klarer de å uttrykke i regelen om å påvirke gjennom stemmeseddelen. "Vi bryr oss overhodet ikke om hva du som person mener, så lenge du utfører jobben tilfredsstillende og stille", kunne det like gjerne stått. Det å engasjere seg anses som rusk i maskineriet. Det ser ut som om rektor kunne tenkt seg å bytte ut lærerstanden med roboter, omtrent som i bilindustrien.

Akkurat som i bilindustrien organiserer vi skolegangen etter årsmodell.  Elevene er tomme containere som kommer på skolen hver dag for å fylles opp av kunnskap, man får også til å forklare forskjeller med den modellen. Hvis man ser på at ulike containerne er av litt ulik størrelse og utførelse , er det naturlig at det er litt ulikt hva de tar med seg hjem av kunnskap.

Men så er det bare det, da, at de fleste har gått bort fra container-metoden for læring. Mennesker er ikke som programmerbare maskiner. Rektor på Haugerud skole har skjønt det også, derfor begynner han med regler for humør, glimt i øyet,  og det litt mer uhåndgripelige med menneskers kunnskap.

Det som er genialt med at han har skrevet regler for godt humør, er at de viser at han virkelig ikke har skjønt at humor, humør og selvironi er typer kunnskap som ikke egner seg for nedskriving. Det blir banalt og selvinnlysende ELLER totalitært, og faktisk, og utrolig nok, begge deler på en gang. Denne typen kunnskap er nemlig ikke entydig, ellers hadde det ikke vært inspirerende eller morsomt.

For at vi skal kunne la oss inspirere, eller le, av  noe, må det være rom for at vi skal kunne henge oss på på ulike måter. Det treffer akkurat deg fordi du ser det på en måte som jeg ikke ser det på. Du tenker at det er helt perfekt for deg, og om jeg tilfeldigvis blir truffet av det samme, selv om det er på en litt annen måte, borger det fellesskap og det som er fint når vi snakker sammen.

Det kan faktisk en regel aldri gjøre!!!!!!

Jeg har noen eksempler fra studiene mine. Livsverkene er en allianse av folk som sier at de bruker humor, galskap, fantasi og mot for å skape bygdeutvikling, og det har gitt en del fiffige resultater. Så fiffige at de får lov til å fortelle om det for organisasjoner. De får faktisk betalt en halv månedslønn for å snakke til folk som er betalt for å høre på, så det er ikke noe som foregår helt på siden av organisajonslivet heller. Galskaperne, et par stykker fra Hasselvika, har vært på mange skoler for å inspirere folk til å finne på og gjøre nye ting.

Galskaperne har skapt verdens første fullskala sytebane. Der har de arrangert landssyterstevne. De har faktisk fått gjennomslag i kommunestyret for å omregulere den nedlagte skytebanen etter forsvaret til nasjonal sytebane. Der får man syte i kontrollerte former. Du skjønner at syting, akkurat som skyting, kan jo være en ganske farlig aktivitet, og for å unngå sniksyting er det viktig å ha en arena. Den offisielle statusen gjør at en eller annen kommunebyråkrat har vært nødt til å finne ut hvilken farge sytebane har i kommuneplanen. Dette tyder jo på at det er mulig å forandre på kommunedelplaner dersom man bare vil, og at reglene er der for folk. Samtidig er det viktig at det er et lite, privat initiativ. 

Flere steder de har hatt foredrag, har de ansatte i ettertid laget lokale sytebaner (med teip og skilt). Det er kjempemorsomt dersom det er på eget initiativ, det gir liksom en følelse av makt at man bare kan lage seg sitt eget sytefelt. Men det kan slå tilbake om ledelsen finner ut at det er deres verktøy. Hvis ledelsen begynner å motsi med kritikk med at den hører hjemme på sytebanen, da er det ikke morsomt lenger. Ikke for den som har reell kritikk å komme med, og forhåpentligvis er latteren litt emmen for de som er rundt - det er ledelsen som har funnet et nytt maktmiddel.

Det er samme greia med oppmuntringskort. Folka i Livsverkene, altså alliansen, utfordret hverandre på å levere ut så mange oppmuntringskort som mulig. De laget seg regler som at oppmuntring må være konkret på hvilke handlinger som oppmuntres. Da må man se hva det andre mennesket gjør for å levere ut et - du er fin eller snill er altså for generelt - til deres type oppmuntring.

Det er kjekt å få et overraskende oppmuntringskort. Selv har jeg fått to, og begge var skikkelig fine å få. Den dugnaden kan hver og en ta del i, på eget initiativ. Men det blir ikke morsomt når ledelsen bestemmer at de ansatte skal skrive oppmuntringskort til hverandre og kundene. Alt som var av gøy blir borte når jeg MÅ finne på noe positivt å si, eller når jeg vet at den som gir meg oppmuntring er pålagt å gjøre det. Fysj!

Hvis man skal ansette mennesker i organisasjonene sine, bør det være plass til både humor og inspirasjon. Men det er det som er greia, man kan ikke på forhånd si hva den skal bestå av. Plassen til å gjøre feil, prøve seg fram og ha det moro underveis kan ikke være fullstendig definert på forhånd.

Da rektor på Haugerud skole sauser sammen et så sprikende dokument, håpet han kanskje på at han skulle være beskyttet av det han skrev om lojalitet. At han kunne beskylde de ansatte for å opptre illojalt dersom de kritiserte instruksen. Heldigvis går det ikke i lengden, og saken kom opp i media. Og tusen takk til Dag Sørås som plukket ut de virkelige kjøttfulle bitene av reglene sånn at jeg fikk noe å tygge på.

Hva med deg? Jobber du et sted hvor det brukes ressurser på rare måter? Da er du ikke alene. Ta det fram og harseler med det - om du ikke når fram med kritikken din, har du det iallfall moro på veien! Lykke til :-)

  

*Jeg hører selvfølgelig ikke på radio hver lørdag, men jeg har fått en ny favorittpodcast. Sannhetsministeriet er Dag Sørås som harselerer med samfunnet - og det kan lastes ned, jeg bruker podkicker. Jeg trodde at mitt første blogginnlegg om Sannhetsministeriet skulle bli mine ettertanker etter at han påsto at menn er morsommere enn kvinner. Han har helt rett, og det av samme grunn som at det ikke ble noe blogginnlegg. Jeg vil nemlig ikke framstå offentlig, ikke en gang til knappe 50 lesere, med humor som du kanskje ikke synes er morsom. Jeg vil heller være prippen enn å vise fram at jeg egentlig er så plump at jeg skammer meg. Dessuten vil jo det ødelegge for overraskelsen når jeg er plump i pen kjole. (Ja fint ska det værra, sa kjerringa, og skeit i cocktailglasset).

Kvinner er ikke like morsomme som menn, for vi mangler erfaring med å tråkke over grensa for hva som er morsomt - humor balanserer akkurat på den grensa, og dersom du ikke er villig til å bomme, kommer du ikke til å finne ut hvor den er.

[Her snakker Dag Sørås om Haugerud skole, i uklippet fire minutters versjon]

de Monthoux, P. (2004). The art firm: Aesthetic management and metaphysical marketing from Wagner to Wilson.Standford, CA: Stanford University Press

20 gode leveregler for å oppdra barn... med en god feministisk bevissthet

Jeg fant ei liste på nett over 18 Ways To Make Sure Your Child’s A Feminist

Den var fascinerende, og jeg tenkte at dette er jo egentlig gode leveregler slik at barna skal bli dugandes deltakere i demokratiet. Den har litt ekstra fokus på kvinner, men det er for å ta vekk den skeivfordelinga i representasjon som gjør at vi veit om flest menn gjennom historien. Og så tenkte jeg at en slik liste, det skulle vi hatt på norsk! Så nå er jeg tilbake i oversettermodus igjen.

Gode råd til en datter - skaff deg en ryggrad!

Jeg er borte fra barna mine akkurat nå, og jeg ser dem ikke igjen før til helga. Forskningsbloggen tar midlertidig pause for å få fram noe annet viktig, nemlig hva vi ønsker for barna våre. Jeg fant et dikt av Sarah McMane på bloggen A mighty girl, og jeg likte det så godt at jeg tenkte at det burde være på norsk. Så nå er det det, i min oversettelse. 

Diktet er inspirert av et sitat fra Clementine Paddleford, en amerikansk skribent og hobbypilot: "Never grow a wishbone*, daughter, where your backbone ought to be".

"Til min datter" minte meg på et bilde laget av Bjørg Eigard, som jeg så for lenge siden. Heldigvis har jeg fått lov til å bruke det her sammen med diktet. Jeg hadde glemt tittelen, men den er "Godt å leve", og det passer også bra. 

Bjørg Eigard: Godt å leve. Utsnitt. Legg merke til at det er tekst i skjørtet!

Når du mest trenger et Greasete ordspill

Musikalen Grease har gått på Haugesund teater de siste ukene, og må vel beskrives som en knallåpning for den nye og nyinnflytta teatersjef Erik Schøyen. 12.000 solgte billetter vitner om en suksess, og det var nok flere som meg som så forestillingen en gang til fordi det var god kvalitet, ikke bare fordi man møter opp.

Kyssing på reflekterende trapper. I bevegelse!

Flinke piker lager ikke lure løsninger

I fjor tok sykefraværsdebatten helt av rett etter jeg hadde skrevet en kronikk som ble så godt lest at den havna på nrk ytrings årsbeste-liste. Alle har en mening om kvinners sykemeldinger, om det er fordi flinke piker ikke er dyktige damer, at de ikke har lært å prioritere, eller at de har en trippel byrde på seg. Den ene byrden er selvfokusert og handler om fasaden - perfekt kropp, hus, barn. 

Jeg tenkte så mange ting jeg syns er fascinerende med dette temaet - men jeg klarte ikke fokusere, for jeg var jo så sliten at jeg hadde manglende sjelsevner. Jeg klarte heller ikke å kjenne meg igjen i de rådende forklaringer på hvorfor man blir så sliten, selv om jeg prøvde.

Å nyte utsikten herfra

 Nå som jeg har delt det mest pinlige og skammelige i livet med den lille delen av verden som leser norsk, tenker jeg at jeg nå har kommet så langt at det er greit å dele oppturene også. Rett og slett fordi jeg har møtt på folk på gata som legger ansiktet i triste folder og lurer på hvordan det går med meg. Og mens det var fint før, så passer det ikke lenger med veldig triste folder. Dessuten fins det forskningsmessig belegg for å si at det er egentlig desto viktigere å dele oppturene siden det negative gjerne veier tyngre. (Se her: En god dag på jobben - jeg tror det er en link der. Finner du den?)

Det går bra. Denne uka er jeg offisielt på jobb for første gang på veldig, veldig lenge. Jeg har ikke gjort noe annet enn å se på bøkene mine. Jeg har prøvd å se på noe av det siste jeg gjorde, men jeg klarer ikke helt forstå hva det var jeg holdt på med. Men det gjør ingenting, for jeg er på kontoret. Jeg grugleder meg til å nærme meg stoffet mitt på nytt.

Sist uke var jeg hos legen fikk jeg sette et digert kryss i taket. Jeg er ikke helt på topp enda, og jeg må fremdeles passe på at jeg ikke gjør for mye. Men jeg er på vei oppover.

Mopp og Mikko elskar dyr! Men kven er Mopp og kven er Mikko?

Nå forstår jeg historiene i alle bøkene til to-åringen. Det gjorde jeg ikke for tre måneder siden.

Nå forstår jeg og ler av spøker jeg ikke har hørt før. Det var en utfordring for to måneder siden.

Nå kunne jeg kanskje til og med improvisert og klart å lede mennesker på jobb. Det klarte jeg ikke for fire måneder siden. Men det skal jeg ikke finne ut heller på ei stund.

Nå er det nå. Nå skal jeg jobbe nesten halvt, og bli kjent med det nye kontoret mitt.

Det vil si: jeg skal være på kontoret. Jeg skal tenke på denne jobben som en hvilken som helst annen tilstede-jobb, selv om det egentlig ikke er det. Jeg skal klare å være her en del hver dag. Men enda forstår jeg ikke helt hva det var jeg holdt på med, og jeg sliter med å lese tung tekst. Det spiller ingen rolle, jeg vet at det kommer.

For ei uke siden hadde jeg en ny tanke. Det var så deilig at jeg ikke trengte å skrive det ned. Det gikk opp for meg mens jeg satt på flybussen inn til byen: denne tanken har jeg ikke tenkt før. Den handler ikke om å være sykemeldt. Den handler om avhandlingen min. Den er kanskje banal når jeg skriver den ut, men det spiller ingen rolle, for det er en ny tanke!

Allerede et par dager seinere ble jeg så glad i kroppen min. Den kan gjøre fantastiske ting! Før jul klarte jeg å komme meg opp i skulderstående på en yogatime, og på neste time hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke klarte noen ting. Sist uke var jeg på flere yoga-timer. Det jeg har trent mest på det siste halvåret er å holde igjen. Ikke presse meg for å få ut treningsnytten, for det er ikke så viktig som å porsjonere ut energien slik at jeg ikke går i kjelleren etterpå. Men sist uke lyttet jeg til kroppen, og likevel klarte den en videre-time med letthet. Riktignok en "myk yoga videre"-time, men likevel.  Etterpå var jeg så lett at jeg nærmest fløy hjem.

Hjem til en tom leilighet. Familien har flytta til Karmøy, jeg også, og har blitt pendler.  Det er veldig, veldig deilig for sykmeldt småbarnsmor å få pause. Å få dusje hver morgen. Å få sove ut fra min kropp. Å ikke bli hoppet på. Å ha bare meg å tenke på.

Jeg var litt bekymret for at jeg ville samle opp en del dårlig mor-poeng på forhånd. Men når jeg kjenner på framgangen jeg har hatt den uka jeg har vært her aleine kan jeg ikke tenke meg en bedre bruk av tida. Og mine barn har en fullt kompetent pappa, som jeg skal være god støtte for når jeg kommer hjem. Bedre enn før jeg dro.

Sakte. Veldig sakte,

Går det fremover.

Oppover.

Omsider.

Jeg er ute av kjelleren for lengst.

Oversikten, den lar vente på seg.

Og i mellomtiden nyter jeg utsikten.

Herfra.

Her er jeg

Nå. 

Tilstedeglede i 3. etasje