Nå som jeg har delt
det mest pinlige og skammelige i livet med den lille delen av verden som leser
norsk, tenker jeg at jeg nå har kommet så langt at det er greit å dele
oppturene også. Rett og slett fordi jeg har møtt på folk på gata som legger
ansiktet i triste folder og lurer på hvordan det går med meg. Og mens det var
fint før, så passer det ikke lenger med veldig triste folder. Dessuten fins det
forskningsmessig belegg for å si at det er egentlig desto viktigere å dele
oppturene siden det negative gjerne veier tyngre. (Se her: En god dag på jobben - jeg tror det er en link der. Finner du den?)
Det går bra. Denne
uka er jeg offisielt på jobb for første gang på veldig, veldig lenge. Jeg har
ikke gjort noe annet enn å se på bøkene mine. Jeg har prøvd å se på noe av det
siste jeg gjorde, men jeg klarer ikke helt forstå hva det var jeg holdt på med.
Men det gjør ingenting, for jeg er på kontoret. Jeg grugleder meg til å nærme
meg stoffet mitt på nytt.
Sist uke var jeg hos
legen fikk jeg sette et digert kryss i taket. Jeg er ikke helt på topp enda, og
jeg må fremdeles passe på at jeg ikke gjør for mye. Men jeg er på vei oppover.
 |
| Mopp og Mikko elskar dyr! Men kven er Mopp og kven er Mikko? |
Nå forstår jeg
historiene i alle bøkene til to-åringen. Det gjorde jeg ikke for tre måneder
siden.
Nå forstår jeg og
ler av spøker jeg ikke har hørt før. Det var en utfordring for to måneder
siden.
Nå kunne jeg kanskje
til og med improvisert og klart å lede mennesker på jobb. Det klarte jeg ikke
for fire måneder siden. Men det skal jeg ikke finne ut heller på ei stund.
Nå er det nå. Nå
skal jeg jobbe nesten halvt, og bli kjent med det nye kontoret mitt.
Det vil si: jeg skal
være på kontoret. Jeg skal tenke på denne jobben som en hvilken som helst annen
tilstede-jobb, selv om det egentlig ikke er det. Jeg skal klare å være her en
del hver dag. Men enda forstår jeg ikke helt hva det var jeg holdt på med, og
jeg sliter med å lese tung tekst. Det spiller ingen rolle, jeg vet at det
kommer.
For ei uke siden
hadde jeg en ny tanke. Det var så deilig at jeg ikke trengte å skrive det ned.
Det gikk opp for meg mens jeg satt på flybussen inn til byen: denne tanken har
jeg ikke tenkt før. Den handler ikke om å være sykemeldt. Den handler om avhandlingen
min. Den er kanskje banal når jeg skriver den ut, men det spiller ingen rolle,
for det er en ny tanke!
Allerede et par
dager seinere ble jeg så glad i kroppen min. Den kan gjøre fantastiske ting!
Før jul klarte jeg å komme meg opp i skulderstående på en yogatime, og på neste
time hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke klarte noen ting. Sist uke var jeg
på flere yoga-timer. Det jeg har trent mest på det siste halvåret er å holde
igjen. Ikke presse meg for å få ut treningsnytten, for det er ikke så viktig
som å porsjonere ut energien slik at jeg ikke går i kjelleren etterpå. Men sist
uke lyttet jeg til kroppen, og likevel klarte den en videre-time med letthet.
Riktignok en "myk yoga videre"-time, men likevel. Etterpå var jeg så lett at jeg nærmest fløy
hjem.
Hjem til en tom
leilighet. Familien har flytta til Karmøy, jeg også, og har blitt pendler. Det er veldig, veldig deilig for sykmeldt
småbarnsmor å få pause. Å få dusje hver morgen. Å få sove ut fra min kropp. Å
ikke bli hoppet på. Å ha bare meg å tenke på.
Jeg var litt
bekymret for at jeg ville samle opp en del dårlig mor-poeng på forhånd. Men når
jeg kjenner på framgangen jeg har hatt den uka jeg har vært her aleine kan jeg
ikke tenke meg en bedre bruk av tida. Og mine barn har en fullt kompetent
pappa, som jeg skal være god støtte for når jeg kommer hjem. Bedre enn før jeg
dro.
Sakte. Veldig sakte,
Går det fremover.
Oppover.
Omsider.
Jeg er ute av
kjelleren for lengst.
Oversikten, den lar
vente på seg.
Og i mellomtiden
nyter jeg utsikten.
Herfra.
Her er jeg
Nå.
 |
| Tilstedeglede i 3. etasje |