Nordsjøpionérene, de kvinnelige

Da Frank Aarebrot gjorde sin praktbragd med å forelese på nasjonal tv om 200 år på 200 minutter, nevnte han ofte kvinner, fordi han valgte bevisst å fokusere på undertrykte grupper. De presser ofte på for å få igjennom endringer, men uten å være fullstendig meningsberettiget. Som eksempel presiserte han for oss at vi ikke helt kan forstå hvordan det var for en kvinne på 1800-tallet som alltid var prisgitt sin far eller sin mann. En voksen dame hadde ikke rett til å snakke for seg selv, eie for seg selv med mindre hun var i en særstilling som å være enke, og fram til 1854 arvet hun bare halvparten av sin bror - altså han som arvet brorparten.

Så altså, for de som trodde at stemmerettsjubileet var i fjor og vi nå er ferdig med å snakke om kvinnenes betydning for demokratiet, de kan tro om igjen. Damenes inntog betyr mer enn at damer får rettigheter, det gjør noe med hele samfunnet. Det kan jeg vise med en historie om et lite øysamfunn.

Dette øysamfunnet er kunstig oppbygd, og kimen for det ble lagt på 60-tallet. Mer bestemt kom det mest definitive budet om dette samfunnet lille julaften 1969, når det etter tre år med prøveboring ble gjort et kjempefunn av olje - som skulle få navnet Ekofisk. Ekofisk har blitt ansett som så viktig at det har sitt eget digitale museum, nemlig Kulturminne Ekofisk.

Den norske oljehistoria er unik også kunnskapsmessig. En del land har endt opp med at det er utenlandske selskaper som drifter, og tjener mest penger på, oljefeltene sine. Også i Norge var man helt avhengig av utlendinger for å starte opp feltene. Men med et godt politisk håndverk fra Arne Rettedal ble oljefeltene sammenlignet med fossefallene som et allemannseie, og det skulle bli norske oljeselskaper som drev den norske sokkelen.

Den første nordmannen offshore ble ansatt i 1973, og kom inn i et miljø av virkelige tøffe  roughnecks - det var de som turte være i en jobb hvor et par fingre i manko var småtterier  når store, tunge installasjoner skulle opp med fullstendig manuell styring. Det var iallfall en historie jeg fikk høre den gangen jeg jobbet med HMS-arbeid blant Nordsjøarbeidere. En jærbu av den gamle skolen fortalte om den gangen en kollega ba om å få stoppet arbeidet med å slenge hansken sin i bordet foran arbeidslederen, og beskjed om at det lå igjen to fingre inni den. Jærbuen lot det skinne igjennom at han hadde lite til overs for sånn menneskelig samspill-greier som jeg drev på med gjennom jobben min i SINTEF. 

Dette innlegget er ikke skrevet basert på mine fakta og opplevelser. Jeg har nemlig to søstre. Den eldste, Liv Åshild, var en nordsjøpionér. Den første kvinnelige sykepleieren (eller medic'en som de blir kalt ute) ble ansatt i 1978. I 1979 annonserte Phillips etter ingeniører, og presiserte at de ikke søkte etter kvinnelige ingeniører, men at kvinner var oppfordret til å søke. Som nyutdannet kjemiingeniør fra NTH var min søster Liv i målgruppa og ble med i det første kullet  av damer som jobbet offshore. Hun er med i historien som jeg nå skal fortelle, og jeg skriver innlegget akkurat i dag 31. mars, fordi akkurat i dag fyller hun 60 år!

Liv Åshild fins også i Digitalt museum - sånn så hun ut for litt over 30 år siden.  (Hun ser lik ut nå, hun holder seg godt)

Det er likevel ikke bare hennes historie jeg vil fortelle. For som storesøster har hun vært en inspirasjon til at jeg alltid har hatt lyst til å jobbe offshore, men hun var nok også en inspirasjon for min andre storesøster, Ragna. Ragna skrev hovedfagsoppgave i sosialantropologi om hvordan det gikk med det lille øysamfunnet når kvinnene kom. Hun gjorde feltarbeid som forpleiningsassistent, altså jobbet hun med reinhold og matlaging, som en del av studiet sitt. Hun intervjuet også en del av pionérene om den første tida.

De kvinnelige fagarbeiderne og ingeniørene var nok en viktig bidragsyter til at det gikk færre fingre. De var flinkere til å bruke sikkerhets- og hjelpeutstyr, utstyr som var der, men ofte ikke ble brukt av roughneck-mannfolka. Det tok lenger tid, og kanskje ble det ansett som litt pinglete for de tøffe mannfolka. Kvinnene var fysisk mindre, og det lå det lite prestisje for dem å prøve å framstå som sterkere enn de var, dermed var det nok også enklere å kreve at utstyret ble brukt.

Damene hadde altså et ansvar i å bedre sikkerhetskulturen, men hadde mindre påvirkningskraft på det private. Dette var jo som en brakkeby, der man var rett inn på boligmodulen så snart man var ute av kjeledressen. Mennene vandret rundt i lange underbukser, og de hadde gjort det koselig for seg selv med å henge opp porno på veggene. Dette var ikke så koselig for damene, men for de kvinnelige ingeniørene var ikke dette så lett å bemerke. Som jeg skrev, presiserte Phillips at de ikke hadde mannlige eller kvinnelige ingeniører, de hadde bare ingeniører. Likevel er det ingen tvil om hva som var normen. Ingeniørene som tilfeldigvis var damer prøvde å la være å få oppmerksomhet på grunn av sitt kjønn, og dermed ble det også vanskelig å påpeke at porno på arbeidsplassen faktisk er ganske krenkende.

Damene i forpleiningen, derimot, var i en helt annen stilling. De var også i mindretall, men de var i typiske kvinneyrker, og dessuten var de ofte fagorganiserte. De hadde større frihet til å si at sånn kan vi ikke ha det. De krevde at pornoen skulle vekk, det vet jeg. Jeg husker ikke om de også krevde at mannfolka skulle kle på seg, men jeg vet at det var en effekt av kvinnenes inntog. Heller enn at man var på gutterommet når man var ferdig på jobb, ble det som om man kom hjem til ei stue. Da har man på seg ordentlige klær, og viser ikke fram en gapende y-front.

Faksimile fra Kilden. 

Det er ingen tvil om at dette er en spesiell arbeidsplass, og for meg har den noe mystisk ved seg. Om det er trygghet eller mystikk som har holdt storesøster Liv i sitt arbeid vet jeg ikke helt. Men hun har jobba i nærheten av plattformer hele sitt yrkesaktive liv, i ulike roller. Hun har blant annet jobbet flere år i Paris, og er nå tilbake på Statoil i Stjørdal som HMS-leder for plattformene Kristin og Heidrun.

Uten mine storesøstre hadde jeg aldri hatt drømmen om å komme meg ut i havet for å vaske rom og kutte løk.  Jeg har aldri vært offshore. Jeg tok sikkerhetskurs i 2005 mens jeg jobba på SINTEF, men så begynte jeg å jobbe mer og mer med regional utvikling, så jeg kom meg aldri ut. I mai 2012 tok jeg sikkerhetskurs igjen. Denne gangen betalte jeg selv, og jeg har lagt inn elektronisk søknad hos alle forpleiningsselskapene, enn så lenge uten å få napp. Jeg er kanskje overutdannet og underkvalifisert, men det er likevel der jeg tror jeg har en sjanse. (Hvis du vet om noen som ansetter, send dem gjerne bloggen min). 

De kvinnelige nordsjøpionerene bærer på en viktig historie. Man kan altså si at arbeidsplassen offshore ble normalisert når damene kom. Det ble mindre unntakstilstand, både i arbeidet og i boligmodulen. Det ble mer likt som det er å være i vanlige yrker. Boligen ble mindre ungkarskåk. Som Frank Aarebrot sier: skal vi forstå endringer i samfunnet, må vi forstå posisjonen til de som presser på for endringer, og hvordan de får det igjennom.

Kjære Liv Åshild: Gratulerer med dagen!

Au-ten-ti-si-tet og ros i det offentlige rom

Autentisitet betyr ekthet - og det er faktisk en av de ordene jeg har stått og sagt høyt foran speilet. Stavelse for stavelse -  fordi jeg ville (vil) framstå som smart. Prøv også en versjon der du legger trykket på første og tredje stavelse - da har du i tillegg en folkelig trøndervariant sånn at om ikke folk skjønner hva du sier, så vet de iallfall at du identifiserer deg med folk på gulvet eller på landet.

Hvis du i dag skal identifisere deg med den nye eliten bør du snarest lære deg noen bestevenninneord sånn som fineste, besteste, søøteste - godt ispedd noen hjertetegn og smilefjes. Eller er det så enkelt? Klarer du å gjøre det med selvfølgelighet og autentisitet - eller bør du la være?

En av de første tingene jeg fant når jeg søkte på bilder av authenticity.

Galskaperne - ordentlig crazy ones, storydoing på alvor!

Å dele ut ostesmørbrød og låne ut bilen din viser definitivt engasjement i jobben og bør sikkert oppmuntres mange steder. Men skal du vise fram galskap må du strekke deg litt lenger, noe latterliggjøringen av et blogginnlegg av adm. dir Andreas Wabø i Gelmuyden Kiese kan tyde på. 

The Crazy Ones i Gelmuyden Kiese, alle 125 fra husmor og kantinesjef til toppleder identifiserer seg som annerledes, forteller Andreas Wabø om disse gale individene. Men han viser dem fram som som crazy på den litt sprø måten som en innleid prosessleder som sier med all sin pondus at "nå skal vi være ville og gærne altså. De gule lappenes tid er forbi - nå skal vi bruke lilla lapper fordi…"

jepp - helt øverst, der finner du meg

Her jeg sitter i elfenbenstårnet går tiden så sakte at jeg sjelden rekker å snu meg rundt med en gang jeg leser noe som jeg har lyst å kommentere.

 Tiden for å kritisere storydoing er sikkert forbi, så det hopper jeg over. Men jeg undrer meg at det ikke er rom for mer galskap i et arbeidsliv som skal være nyskapende. Det fins godt teoretisk belegg for at kreative avvik kan gi nye løsninger, at kunstgrep kan gi nye perspektiv og at magi gjerne er en viktig del av en nyskapingsprosess. 

Mitt eget favorittbegrep: positive avvik, var egentlig opptatt, både praktisk og akademisk sett, men jeg liker dobbeltheten i det - det understreker at nyskaping gjerne er moralsk problematisk, at ikke alle er enig i at det du definerer deg som annerledes på er så positivt. Eller at din type galskap er så lur å holde på. Du kan iallfall ikke vite det før etterpå. 

I min forskning har jeg mye bedre eksempler på crazy enn GK-sjefen.  Jeg skriver om praksiser som ikke er beskrevet - og iallfall lite beskrevet i arbeidslivet, sannsynligvis fordi folk vil synes det er moralsk problematisk å få betalt for å drive med tant og fjas, eller å framstå som at de gjør det.

Datamaterialet mitt har jeg fra flere års feltarbeid med nyskapende bygdeutviklere, deriblant Galskaperne som jobber etter følgende mantra: 

Kreativ Galskap mot massiv alvor! 

Siden jeg skriver om dem i engelske akademiske artikler, har jeg kalt dem the Crazyators, selv om det i utgangspunktet er uoversettelig. 

Storydoing er egentlig litt det samme som opplevelsesnæring. Da må man  gjøre den samme historien om igjen, gang på gang - å gjøre det som skal til for at du ikke bare får et produkt eller en tjeneste, men en opplevelse som i den grad den blir en historie, er den historien som kunden kan fortelle videre.

De fleste av tingene Galskaperne selger er av storydoer-typen. 

Sytekoppen selges aldri uten historien om kommunens nasjonale sytebane, der de arrangerte landssyterstemne med ulike øvelser. Blant annet syting på bevegelige mål, der politikere ble lånt inn til å springe rundt nede på banen.

De selger også HMS-kurs. For de viktige tingene: Humor, Menneske og Sko. Hvorfor sko? Nja, det er galskap. Dessuten fins det utrolig mange gode ordbilder som kan gi gode diskusjoner, for eksempel om å fylle for store sko eller å kjenne hvor skoen trykker. Det kan være nyttig i mange organisasjoner.

Men der opplevelsesnæring fokuserer veldig på at det er noe som skal gjøres for å utløse merverdi hos en kunde, er galskap, per definisjon, mindre mulig å styre. Mindre mulig å forutsi hvilke ting som er lure. Å gi bort ostesmørbrød som ellers ville blitt kastet, er lurt. Jeg lurer mer på de forsøkene med annerledeshet GK har gjort som ikke var så lurt. De eksemplene må jo også finnes?

Galskaperne er også litt som et pr-byrå, bare i liten skala. De kommer fra ei lita bygd i Rissa kommune. Der har de omdefinert bygdeutvikling slik at de har fått 40-50 flere oppslag i lokal og nasjonal presse enn det forrige bygdeutvalget. Faktisk har de gjort journalister til en ressurs i idéutviklingen. De sparer penger både på foto, og energi på å skrive referat ved å invitere journalister til idemyldringer. Da slår de to fluer i en smekk. De får omtale, men de får også silt ut hvilke ideer det var verdt å feste seg ved for journalisten.

På den måten har de også forpliktet seg til å gjøre galskapen de har funnet på. Det har vært mer eller mindre vellykket. Iallfall mer eller mindre produktivt, og mer eller mindre lønnsomt. Alt de gjør kan imidlertid bli til historier som de tar med seg videre til inspirasjon for dem som vil høre på dem eller jobbe med dem.

De har for eksempel invitert folk med på konkurranse i attføring med trillebår. Rakfisklaget tok fisk over gress med stor presisjon. De tok norgesrekorden i kø på butikken, de har solgt dragvatn og drevet med damemagnetisering. De stilte ut en burugle. 

Nå planlegger de polferd på ski,  over Nord-Årlotten til vinmonoPolet. Det har gått tregt siden de har måtte lære seg smøreteknikk for bart føre.

http://galskaperne.no/treningsleir-polferd/

 Men dette kan man ikke gjøre i en vanlig bedrift. Eller er det bare at det ikke passer for publisering? Når til og med det å strekke seg en del lenger enn forventa blir framstilt som galskap, lurer jeg litt på hva som hindrer folk i vanlige jobber å gjøre det samme. Kanskje de gjør det, men ikke vil framstå med det utad?

Vi kan jo tenke oss at en del humor er såpass lokal at det ikke fenger utenfor. Eller at det er samlingen av veldig mange små ting som gjør at man identifiserer seg som annerledes. Og at det blir litt rart å flagge som særegent. 

Er det for snevert rom i din organisasjon til å gjøre krumspring, eller vil dere bare ikke fortelle om det?