Fordelene med tulleforskning som strategisk verktøy

Jeg tør ikke åpne dokumentet fra i går. Så fort i svingene gikk det. Jeg leverte et såkalt kort-essay som skal gi meg lov til å delta på konferansen EGOS til sommeren med god samvittighet. Men det var på hengende håret. Man kunne starte innsending av essay i september i fjor, og siste frist var i går ved midnatt. Jeg leverte i relativt god tid, mener jeg. Kvart på tolv.

Det er ikke uvanlig at jeg sitter og peser før en tidsfrist. Før jeg skriver bruker jeg mye tid på å diskutere meg fram til  en god ide. Det er viktig, at ideen er tydelig og interessant. Som et lite mysterium. Denne gangen var det litt komplisert. Som alltid er det mye tydeligere oppe i hodet mitt enn det er på papiret. Det er rett og slett litt vanskelig å stokke tankene, å få det ut i riktig rekkefølge. Hvilke teoretikere man skal bruke for å støtte ideen, og et argument om noe. I går var argumentet mitt at mens forskning er fint og flott, trenger ikke alt som motiverer folk til handling være forskningsmessig sant.

Det er en fordel å starte i mørket når man skal få belyst noe på en presis måte. Her er fine storsalen første gang jeg så dagslys inn av vinduene. Fra http://org.ntnu.no/ud/dusker/html/9809/Scenesirkus.html

Mysteriet som er uforståelig i utgangspunktet er tulleforskninga til Livsverkene. De lager sin egen forskning, og for meg som må ha dekning for alt det jeg sier, er det bortimot litt umoralsk. Jeg får iallfall ikke lov. 

Vi finner tulleforskning i språket som brukes for å beskrive oppmuntringstilsynet, oppmuntringsplaner og oppmuntringssertifiseringen, men aller mest tydelig er det kanskje i den humørbondologiske typologi som skisserer noen av de typene humørbonden mener du kan møte når du begynner å gjøre noe nytt.

I kortversjon fins det to veldig positive typer: IS og KT

IS står for Ildsjel, de brenner jevnt og trutt for ting vi alle nyter godt av.

KåTe står for Klin Te - de kliner til når det trengs, får malt samfunnshuset, arrangerer dugnad osv.

En veldig negative type er Kos Med Misnøye-menneskene. KMM-menneskene samler seg  rundt kaffekoppen og ytrer sin misnøye med stort velbehag – nei no har vi det trasig, dokker!

Hvasavi-folket –er de som alltid visste best – etterpå.  "Hva var det vi sa" – sier de, "dette måtte jo alle skjønne at gikk på trynet. " evt. "Hva var det vi sa - dette kom til å bli en stor suksess".

Så er det de fleste av oss. Vi er heiagjengen. Vi blir med de som er sterkest. Så i en bygd eller en bedrift er det da vesentlig å få en god sløyfe mellom de positive og heiagjengen, for det er da vi får til mest.

Dette er altså en modell som er forsket fram på Humørbondologisk institutt. Da viser Geir fram bilde av seg selv som sitter på en stein på gården hans. De fleste skjønner at dette er noe Geir Styve har funnet på selv.

Det er et utgangspunkt, hvordan kan vi forstå dette? Jeg har valgt å kalle det tulleforskning, siden det helt åpenbart er en parodi på den forskninga som fins. Samtidig ligger det en type livsvisdom til bunn i dette, så man kan likesågodt velge å forholde seg til modellen som sann. Det kan jo være fornuftig det, å tenke seg at man lager gode sløyfer mellom de positive typene og heiagjengen, det er det helt sikkert forskning som kan understøtte. Men det spiller ingen rolle, vi kan velge å forholde oss til den og la den påvirke handling. Det er et valg, man kan få gjennomført ting også på basis av ufullstendige data.

Karl Weick skriver mye og interessant om hvordan man forstår verden gjennom sensemaking (det mangler jeg et godt ord for). Han har et eksempel på det for å illustrere hvor viktig det er å ha noe å ta utgangspunkt i når man skal få noe gjort.

"Under første verdenskrig var ble en liten gjeng Ungarske soldater som ble fanget i snøvær i Alpene mens de bare skulle på et lite oppdrag. Løytnanten deres fryktet at han hadde sendt dem i døden, for det klarnet først opp etter to dager. Men på den tredje dagen kom enheten tilbake. Hvor hadde de vært? Hvordan hadde de klart seg? Jo, sa de, vi anså oss fortapt og ventet på slutten. Og så fant en av oss et kart i lomma. Det roet oss. Vi satte opp leir, ventet ut snøstormen, og så fant vi ut hvor vi var med kartet. Og her er vi. Løytnanten lånte dette bemerkelsesverdige kartet og så nøye på det. Han oppdaget til sin overraskelse at det ikke var et kart over alpene, men over Pyreneene.

Denne historien åpner for den besnærende muligheten at når du har gått deg bort, så vil et hvilket som helst gammelt kart kunne hjelpe deg. " (s. 54)

Når man har et kart, eller en modell å forholde seg til, kan de begynne å handle. De handlingene fører til at de får nye erfaringer som kan brukes til å få kjøtt på beinet til modellen, og da hjelper dette med å finne ut hva som skje og hva som må bli gjort.  Dette kan med største selvfølgelighet overføres til en hvilken som helst strategi - Weick mener at man overvurderer verdien av planlegging. Det viktige er å få gjort mer, for man skaffer seg mye mer relevant informasjon gjennom handling enn gjennom planlegging.

Det store spørsmålet han ender opp med er om enheten fremdeles hadde funnet veien ut dersom han med kartet hadde visst at han hadde feil kart. Og om han visste det, kunne han ha fortalt det til enheten sin og fått samme resultat?

Slik er verden for de fleste lesere, og de vet det innerst inne, at strategien deres ikke er kart godt nok til å få enheten ut, dersom de må.

Bygdedyr-typologien er ikke usann. Den fungerer bare ikke etter de vitenskapelige troverdighetskriteriene. Den fungerer etter om man kjenner det på seg at den er sann, og på at man stoler på mannen som presenterer den. Det er et valg å ta om man stoler på at dette fungerer godt nok. Og det syns jeg er ufattelig spennende: at han viser vei også for andre, at de også kan finne på de ressursene de mener de trenger for å få til handling.

Tror du på strategi?

PS. Weick og historien om de ungarske soldatene er ikke med i essayet jeg sendte inn. Jeg kom på det i morges. Burde jeg slå meg selv i hodet med at den ikke er med?

Referanse:

Weick, K. (1995), Sense-making in Organizations. Stanford, CA, Stanford Business Books