Positive avvik på legekontoret

Du kan sitere meg på at positive avvik er meget viktig i klinisk sammenheng, sa han, den nye fastlegen min.

Praten kom nemlig inn på hva jeg gjør, og jeg fortalte da at jeg skriver om positive avvik. Da er du velkommen her, sa han, for her har vi stor tro på positive avviksmeldinger. Som eksempel ba han meg å se opp i taket.

Rett over stolen min stakk det ned et ventilasjonsrør. Og på det røret var det montert ei tavle. «Det er for å sette kryss i taket» . Fordi enkelte ganger er det helt rett.

«Og så må man si ifra når man tar folk på fersk gjerning i å gjøre noe bra.» Det er som å høre Humørbonden Geir Styve, som for noen år siden valgte å satse på oppmuntringssaken.

Litt mer om Livsverkene, som Geir Styve er en del av, finner du her: http://avvik.blogspot.no/2012/11/ntnu-sin-satsing-pa-opplevelser.html#more

Humørbonden Geir Styve har gjort undersøkelser på humørbondens institutt. Han har snakka med en lege, og han hadde aldri skrevet ut en sykemelding til noen som hadde fått for mye oppmuntring på jobb og ikke klarte mer. Så hadde Livsgnistreren Tom Åge Myhren snakket med en fysioterapeut, og han hadde aldri behandlet noen for oppmuntringsrelaterte skader. Ingen skuldre som hadde gått ut av ledd på grunn av for mange klapp på skuldra. Ingen med nakkesmerter fordi de hadde latt rosen gå til hodet på seg. Så da, mener de, har de bevist godt nok at det i alle fall ikke er skadelig med oppmuntring.

Min nye leges andre reaksjon på mitt doktorgradstema var at det var stort behov for hva jeg skulle bevise. Jeg var rask med å parere: jeg kommer ikke til å bevise noe som helst, men jeg kan vise hvordan positive avvik fungerer. Dette siste er det viktig for meg å påpeke, for jeg syns at vi trenger et like tydelig samfunnsvitenskapelig kunnskapssyn som det naturvitenskapelige. Vi må komplementere det naturvitenskapelige med mer enn «anything goes».  Han tok det med en gang. «Ja, for positive avvik er jo subjektivt og man må jobbe med å legge merke til dem».

I dag var jeg på besøk tilbake. Og mens vi ikke trenger å gå inn på årsaken til mitt besøk, kan vi si at han sa at det kommer til å gå over i løpet av noen uker og at det ikke var noe å bekymre seg over. Legens oppgave er å holde pasienten opptatt mens kroppen leger seg selv. Det er det utrolige. Men dette lærer man lite av på studiet, iallfall mens denne legen studerte, sa han. Da lærte han at placebo er det vi må utelukke for å vise at piller virker, mens som allmennlege handler det om langt mer enn å lege kroppen.

Om trygghet, for eksempel. At i en travel hverdag så kommer det til å ordne seg. For når legen, med all sin autoritet og kunnskap, sier det, så gir det trygghet. Riktignok er det mange som er flinke på å få fram placeboeffekten, og en del av disse gir folk svært dyrekjøpt håp. De terapeutene burde kanskje lese visdomsordet legen utstyrte meg med. Han hadde det på veggen, men når vi begynte å snakke om det fikk jeg en fotokopi til odel og eie.

.

Gud, gi meg sinntro at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan forandre…

Mot til å forandre det jeg kan..

Og Forstand til å se forskjellen…

Det er kanskje litt underlig å gå ut fra legekontoret med et gudsord heller enn en diagnose. Den fikk jeg stille selv, og så sa han seg enig. Det er jo et klassisk visdomsord, jeg har sett det før, men da uten referanse til høyere makter. Det spiller ingen rolle.

Visdom er ikke høyt verdsatt i vår kultur. Som et eksempel kan jeg jo nevne Aristoteles tre dyder: Episteme, Techne og Phronesis.

Episteme kjenner vi igjen som rota i ordet epistemologi – det handler om sann kunnskap, det som er grunnlaget for vitenskap.

Techne kjenner vi igjen som rota i ordet teknologi – det handler om kunnskapen som får ting til å funke, og på Aristoteles tid var kunst og teknologi ikke så adskilt som det er i dag. Det er ikke helt likt, men det er der.

Phronesis (Uttales Fråne-siss) – ja det skal det mye til for at du kjenner til. Det har nemlig forsvunnet som ord, og kanskje også som dyd. Av og til oversettes det med måtehold, andre ganger med visdom. At visdom og måtehold har noe av det samme i seg, det er viktig for å si noe om det samme som visdomsordet: det handler om valg. Man må velge hvilke kamper man skal ta, og da er det best å fokusere der innsatsen har en virkning.

En annen ting om valg: de er aldri verdinøytrale, og dermed vil vurderingen av hva som er et positivt avvik alltid ha en moralsk komponent.

Her er min påstand: i vår kultur har vi en hang til å fokusere innsatsen på det negative. Vitenskapsmannen skal eliminere feilkilder. Pillenes virkningsstoffer er det viktige, placebo er støy. Legen skal eliminere sykdom, er man frisk har man ikke så mye på et legekontor å gjøre.

Og det er kanskje derfor at mine venner i Livsverkene har fokusert på at det ikke er farlig å satse på oppmuntring, heller enn å se på de helsebringende effektene.

Nå kan jeg legge til deres forskning og si at jeg har det fra en lege at oppmuntring kan være veldig viktig for helsa. Det er kanskje ikke en bombe, men bekreftelser er aldri dumt.

Uvanlig dekorelement i taket på legekontor

Så da: Når kom det siste krysset på tavla?

Det var en somalisk dame som etter fem år kom seg i jobb igjen. Om det er kulturelt, er vanskelig å vite, men somaliere er en sånn gruppe som har kommet til landet i det siste, og som sliter med en del tilpasning. Og når manglende tilpasning viser seg i sviktende helse, da kommer folk til fastlegen.

I dette aktuelle tilfellet tok det 27 telefoner og et og et halvt år før man klarte å få tak i en hyggelig og dyktig saksbehandler fra NAV som kunne ta grep i situasjonen. Da var det en så grunnleggende seier at alle tidligere kryss ble visket ut og et kryss kunne settes på blank tavle. Men den besøkende damen var muslim. Et kryss i taket var opprinnelig et kors, og det kan jage djevelen vekk. For å justere for religiøs bakgrunn fikk hun en halvmåne i tillegg til krysset.

Saksbehandler i NAV fikk dessuten tilsendt en positiv avviksmelding – på godt norsk kan vi kalle det ros.

Det skal så lite til, sa legen min. Man trenger ikke skrive mer enn et par setninger, så husker folk hvem du er i flere år. Det sier vel litt om hvor lite flinke vi er til å gi ros.

Og, kan jeg legge til fra egen forskning, det går an å trene opp evnen til å se positive avvik, å ta noen på fersken i å gjøre noe godt, å oppmuntre folk. Det er bare å begynne. Ingen avvik er for små. Hva er det minste du kan gjøre for å gjøre din eller andres hverdag litt bedre?

Ha en strålende dag!