Sett et minstemål, og vær fornøyd med deg selv!

Det er eksamenssesong. Og for å få ferdig ting innen dette året. Da lurer Bøygen i krokene og får oss til å gjøre helt andre ting enn dem vi vet at vi skulle ha gjort. 

Bøygfinter er ting man kan gjøre for å prokrastinere mindre.  Bøygen står der, udefinerbar og sier "Gå utenom". "Ikke gjør det du skulle gjøre, det fins mange flere mer behagelige ting å finne på. Nettsurfing, vasking, osv."

Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg har ikke skrevet ned min aller beste bøygfinte. Jeg har ikke utsatt å skrive den, altså, men jeg har bare ikke hatt behov for å skrive den ned som en bøygfinte. Den er nemlig basert på min egen forskning på positive avvik. Her om dagen fikk jeg nemlig en veldig hyggelig epost fra en annen stipendiat som takket for innleggene mine. Stipendiaten skrev deretter følgende: 

Jeg er også doktorgradsstipendiat, men sliter enda med å lære meg å jobbe. Skippertak har vært min redning i alle år. Og den dårlige samvittigheten er blytung, både overfor veiledere og familie, også blir man så skuffet og sint på seg selv når man gang på gang går i den samme fella. Det som traff meg aller mest var dette med at "pauser"/avledninger ikke nødvendigvis er negativt, men at det kan snus til noe positivt. Og at jeg ved å innse at min arbeidsdag ikke trenger å være 8 timer intens skriving, men fint kan være spedd i med tanketid, lufteturer ol., faktisk kan snu mitt eget selvbilde i en mer positiv retning, hvilket igjen gir en positiv forsterking og motivasjon i forhold til arbeidet...

Det sies mellom linjene. Man må senke lista litt og være litt snill med seg selv. Min bøygfinte handler om å identifisere minstemål - altså å sette lista så lavt at du med letthet kan komme over.

Vår hang til planlegging har en stor hake, og det er at vi ikke planlegger for det uforutsette, verken det negative eller positive. Vi planlegger ofte etter idealet, etter hva vi kan få til dersom alt går slik vi har tenkt, slik vi syns vi burde få det til. Og her bør det lyse en kjempestor varsellampe. For det første:  du legger ikke opp til det uforutsett positive, som kanskje kan være en alternativ vei å gå, fordi du ikke har tid til det fordi du bare kan gjøre akkurat de tingene du har pålagt deg selv.

Leser du til eksamen, og har et pensum, er ikke dette så farlig. Det du skal gjøre er temmelig godt definert - det er noe du skal lese, og så er det noe du skal løse ved hjelp av det du har lest. Dersom du jobber på et mer kreativt prosjekt, derimot, kan dette være en fare, at du ikke forfølger de sporene som etter hvert kan bli et positivt avvik ved at du klarer å omdefinere enten det du holder på med eller måten å komme fram til løsningen.

Men nå skal vi fokusere på hva som skjer med selvfølelsen når du ikke klarer å holde deg til planen din. Den er kanskje for stram. Å feile er kanskje din eneste reelle mulighet.

Er det så lurt at du legger på deg et prestasjonspress som det kan være vanskelig å leve opp til? Med en gang du har et lite avvik er hele planen din på styr, og du kan ikke begynne å planlegge igjen med en gang. For det er prokrastinering det, å aldri komme seg fordi planleggingsfasen, finne flere verktøy som skal hjelpe deg, lage den perfekte arbeidsplassen. Men det kan ikke bli perfekt når du egentlig bare skaffer deg mindre tid å jobbe på.

Så hva er alternativet? Det er jo lurt å sette seg mål, da har man en retning å gå etter. Et ideal, høyt der oppe. Men mye viktigere enn det er å sette seg et minstemål som man klarer å nå. Hva er det minste som skal til for at du kan være fornøyd med prosjektet ditt etter i dag? Hvor små resultater kan jeg se før jeg kan være fornøyd med meg selv?

Dette følger en annen type logikk. Det er kunstens måte å tenke på. Sett en bunnstandard for hva som skal gjøres, og så kan man tillate variasjoner oppå det. Noen dager tar man store jafs innpå målet sitt, andre dager kommer man bare så vidt inn over minstemålet. Det varierer.

Livsverkene, den gruppa av gründere og bygdeutviklere jeg følger, de er ganske modige. De møtes flere dager på rad, uten annen agenda enn mat og eventuelt. Det er fremdeles et møte, ikke en sammenkomst. Derfor kommer folk forberedt, de har en intensjon om å få til noe, hvem de vil jobbe med, hvem de vil dele ideer med. Men de vet verken når, eller om de får gjort akkurat det de har tenkt. Samtidig setter de seg et minstemål som får styre aktiviteten, men også gjøre det enkelt å vurdere resultatet: "om ikke annet har vi det kjekt sammen." 

Ideer skapes, utvikles og videreutvikles på slike møter uten agenda. Men de kan også bare være et energigivende påfyll i hverdagen. Det trengs også. Stort sett blir det begge deler.

Slik er det med mitt alenearbeid også. Om ikke annet skal jeg klare å skrive i et par timer på doktorgraden min hver dag jeg er på jobb. Det høres lite ut, men jeg skal også lese, diskutere, lese mitt eget og gjøre mange andre ting som også bringer arbeidet mitt framover. Av og til forhindrer jeg meg til og med å sitte og se for mye på materialet mitt, iallfall på skjerm. At jeg heller printer ut og leser gjennom mens jeg kommenterer på papir, heller enn å flikke og forandre på ting på skjermen. Jeg tenker ikke raskt nok til at jeg kan ha mer enn noen timers redigeringstid på skjerm hver dag.

Før hadde jeg det på antall ord. Men det varierer voldsomt, og når man redigerer er det vanskelig å se hvor mye nytt som produseres, siden det også er ting som går ut. 

Og i mellomtiden får jeg tid til å gjøre andre tilgrensende ting. Som dette blogginnlegget.  Uten å få dårlig samvittighet for det. Det er ideen: hva er det minste du kan gjøre for at du skal være fornøyd med egne resultater. 

Lykke til! Og nå. Gjør det du helst skulle ha gjort.