Raushetens tid og rommet for kritikk

også publisert på levevei.no - http://www.levevei.no/dine-perspektiver/raushetens-tid-og-rommet-for-kritikk/

Er det på tide å utfordre seg selv og andre til å være rausere? Hvordan er det mulig i organisasjoner? Eller aller mest – hvordan kan politikk og uenigheter utspille seg på en raus arena?

Det er diskusjonstema når James Alexander Arnfinsen diskuterer Demokrati 2.0 med Kathrine Aspaas. Kathrine har skrevet boken Raushetens tid - der hun kommer med eksempler på at ting som tyder på at en ny tid er kommet, en bølge som vil vaske over stadig mer av samfunnet.

Omsorg er den nye effektiviteten.  Ansvar er den nye friheten. Hun gjør en rekke smarte omdefineringer. Jeg tror det gjør det enklere å få innført mer raushet i samfunnet. At hun hevder tiden er inne for det, er et flott grep for at raushet skal vinne mot det kjipe.

 I kjiphetens tid der alle er opptatt av konkurranse og produktivitetsvekst hos seg selv, til en tid der man innser at det er mulig å vokse sammen. (Lest på to måter). 

Jeg koser meg med podcast-programmet, og mens hun forteller om hvordan hun selv kjenner på at beundring ofte kamuflerer seg som misunnelse, merker jeg at jeg ikke er fri for misunnelse selv.

Jeg merker det fordi hun har fått til så mye av det jeg vil, fått dokumentert så mye, og hun er jo ikke forsker engang! (Riktignok veldig smart og et multitalent, men likevel!) Jeg skulle jo kunne komme med sånne glupe ting, og fått det ut i verden også.

Vi er del av samme strømning, og det liker jeg. Men det jeg forsker på med antropologisk feltarbeid bruker hun TED-foredrag og nevrostudier til å argumentere for. Det er ikke dumt, det er bare det at jeg ikke får lov.

Sånne studier får ikke jeg lov til å bruke, for det er ikke sånn vi argumenterer på mitt fagfelt. Vi utleder ting på en annen måte, og derfor har jeg også trua på at vi skulle kunne klare å argumentere med bare kvalitative data.

Det er egentlig ganske deilig å kunne kritisere folk sånn rent faglig sett. Det er nemlig rett som Kathrine sier – bak misunnelsen ligger det oftest beundring. På samme måte: bak kritikken ligger det noe annet verdifullt, som vi også skal ta med oss. Der ligger muligheten for å kunne bidra.

  

En gang tilbake i slutten av tenårene, i mitt første studieår, husker jeg en medstudent som lot meg lese gjennom hjemme-eksamenen sin. Vi var jevnaldrende, og jeg kunne sikkert ha konkludert som henne, men det ante meg at det var upassende i akademia: “Disse forfatterne skriver så rått bra at jeg ikke klarer å si det bedre selv”. 

I dag er jeg nesten 20 år eldre, og har fått pondus både på den ene og den andre måten (hurra!). Jeg kan fremdeles føle at masse av faglitteraturen er skrevet så rått bra at jeg både er enig og ikke kan si det bedre selv. Men det er faktisk når jeg er uenig at jeg har en jobb å gjøre. Det er da jeg kan finne ut hvordan jeg tydelig kan få sagt hva jeg er uenig i, og utdype det, og si hva jeg tenker kunne ha vært bedre. Det er nettopp på den måten jeg kan få gitt mitt bidrag. Ellers er jo en “tommel opp” alt jeg har å bidra med. Det er ikke dumt det altså, å like noe. Men skal man virkelig heie noe fram, og få ting til å vokse – sammen – må tommelen sitte fast i ei hand som tar grep og bidrar.

Tommel opp - men heldigvis mest prat?

En av de måtene jeg håper å bidra på, er nettopp at det skal bli mer legitimt å bruke et samfunnsvitenskapelig kunnskapssyn til å få gjennom handlinger. Det er en av mine kjepphester som jeg kommer tilbake til gang på gang. Jeg har skrevet blogginnlegg om det flere ganger også. For eksempel i artikkelen Kunnskap, troverdighet og skjønnhetskonkurranser.

Det som er spennende er at det fins mange måter å argumentere på for det samme. Det spørs bare på hvilket språk man velger, og å tørre å si noe med de dataene man har. Og så kan man legge på sin egen mening. Og nå er min: Ja, og kritikk er det nye bidraget. 

Men. Men. Det sies i ledelseslitteraturen at man alltid skal si «ja, og». Men «nei, Men» har også sin plass. Det er ikke raushet hvis alle må være enige, og det er de også inne på i programmet. I politikken kan man være enig om målene, men ikke midlene, eller ingen av delene. Alle kan ikke alltid få alt de vil, vi må velge. 

Da er det raust å prøve å forstå motpartens synspunkt, å gi rom til at det skal forklares, selv om man ikke er eller blir enige. Særlig når det gjelder folk som gjør noe nytt. De vi andre ler av, er gjerne de som forandrer verden. Kathrine Aspaas sier i podcasten med James at vi burde stoppe opp ved hånlatteren, bytte den ut med undring – finne ut hva nyskaperen vil, enten hun får det til eller ikke. 

Jeg er ikke uenig i at undring er viktig. Men vi må ikke gjøre det for alvorlig, det har jeg lært gjennom feltarbeidet mitt på nyskapere som bor usentralt i Norge, i kjerneområdet til criticus norvegicus vulgaris eller grått norsk bygdedyr om du vil. 

Humor er kjempeviktig når man skal skape noe nytt, for humoren døyver smerten ved at det meste man prøver på, det feiler. Det er nettopp det som er hemmeligheten til å lykkes: å tørre å prøve igjen. Det å gjøre en fiasko eller fler, og så bruke dem som læremateriale, det kan være veldig ubehagelig. For det er sånn med å lære: at når man vet det man vet når man feilet, ville man aldri gjort det samme om igjen. Men det å ikke gjøre noe om igjen, av frykt for å feile, det er iallfall fælt. 

Bilde fra http://www.aim.org/wp-content/uploads/2013/03/Obama-laughing-2.jpg

Det er da det er fint å kunne le av det man har gjort. Nei, ikke hånlatter – men en empatisk latter over vi feilbarlige mennesker. Feiltastiske, som Aspaas kaller det.  Selv om man er alene trenger man å være raus med den litt mer uerfarne versjonen av seg selv. Det naive og ukyndige mennesket som satte i gang med noe som ikke ble helt som det ble tenkt. For hvis alt ble som det var tenkt, hadde det stått skralt til med nyskapingen.

Latteren kan glatte over smerten ved at veien til det nye kan være lang og vond. Men så veldig alvorlig er det ikke. Som en av mine informanter, humørbonden Geir Styve pleier å si: om alt annet feiler, så har vi det iallfall kjekt i lag. 

Av samme grunn kan jeg anbefale podcastshowet til James, levevei.no. Om ikke annet, så er det inspirerende, og jeg har det alltid kjekt når jeg tar med ham på tur.