Hver gang jeg leser om ingeniørmangel får jeg dårlig samvittighet og tenker jeg skulle blitt ingeniør, bare fordi jeg kunne. Nå sist lørdag skrev Dagens Næringsliv om at mange hopper av ingeniørstudier. En forkIaringsmodell er at mattekunnskapene er så dårlige at det å fullføre blir for vanskelig.
Jeg får dårlig samvittighet av to grunner. For det første er jeg vokst opp med at ingeniør var det naturlige yrkesvalget i min familie. Jeg ble som regel ikke spurt hva jeg skulle bli, men hvilken linje jeg skulle velge på høyskolen. For det andre var det en selvfølge at jeg var god i realfag. På videregående holdt jeg på å gjøre det dårlig i matematikk, men det ville vært så flaut at jeg la inn litt mer innsats.
Matte endte opp med å bli mitt beste fag. I tillegg liker jeg det, så av den grunn er det kanskje litt rart at jeg valgte det samfunnsfaget som er mest kvalitativt orientert. Dessverre er jeg mest interessert i de forskningsspørsmålene der det er vanskelig, om ikke umulig, å besvare med regning, så jeg har ikke holdt kunnskapen ved like.
Men er det ikke litt absurd at bare fordi jeg likte og kunne matematikk så skulle jeg føle en forpliktelse til å bruke dem som ingeniør?