Kontorstoltester - det er meg!

Jeg har lagt merke til at bloggere innen andre kategorier både har konkurranser med utlodning, og snakker om produkter de har prøvd ut. Produkt-testing må jeg si at jeg trodde lå langt utenfor mitt felt som forskningsblogger.

Så viser det seg at jeg også har en liten soft-spot på interiør-siden. Nei, jeg snakker ikke om bokstaver for å uttrykke sånne ting som HOME - i hvite trebokstaver på stua. Det er en selvfølgelighet jeg ikke forstår. LOVE er kanskje en påminnelse, men den får jeg like godt når dattera mi sier at hun vil klemme meg og strekker armene opp.

På dekor-siden er jeg altså litt underutrustet. På kontormøbel-siden, derimot, er jeg litt over gjennomsnittet interessert, for det å kunne tilpasse sin egen arbeidsplass sånn at den funker både fysisk og mentalt, det tror jeg er viktig for å kunne styre en del av jobben. Det er en hygiene-faktor. Den bestemmer ikke hvilken jobb du velger, men det kan ha stor påvirkning på det daglige velværet. Og nå har jeg blitt kontorstol-tester.

Det er fordi Sonja, som er en del av Livsverkene, jobber med bedriftsutvikling i nærområdet sitt - og blant dem er PurPlast, som ligger i Søndre Land kommune ved Hov. De som støyper det meste i plast, og som i det siste har slått seg på kontorstolmarkedet med stolen FOKUS som har "sadelsete med aktiveringsbrett" - og det er da aktiveringsbrettet som er deres oppfinnelse, så vidt jeg forstår det. Etter at jeg såvidt hadde prøvd baken på stolen og snakket med Sonja om min kjærlighet for kontormøbler gjorde hun sitt uten at jeg visste om det.

Stolen dukket opp hos meg som en overraskende liten pakke i posten en dag før jul. Jeg trodde at en stol tok mye plass, men denne tok ikke mye plass i umontert tilstand. Oppi var det tre deler som lett klikka sammen, og så var jeg etablert som kontorstoltester.



Jeg har faktisk sadelsete på kontoret mitt i Trondheim, men da er det som en stol man nesten står på, og så ruller man rundt på en litt ustabil plate. Her er konseptet litt annerledes. Aktiveringsbrettet under stolen beveger seg bare i en retning, men til gjengjeld skal det være som en sirkel med senter i hoftene, slik at det blir litt som en sideveis gyngestol, og ellers sitter man ganske stille. Jeg har oppdaget at jeg vipper fram og tilbake mest når jeg tenker, når jeg stopper opp og ser ut over landskapet under meg, det er en behagelig følelse. Det er ikke så mange andre ting man trenger å aktivere hoftene fra side til side til, jeg tenker på tre ting: Å gå med høye hæler. Å ri på kamel. Å kjøre snøskuter.

Folk som danser salsa eller rir på hest får sikkert nok av den bevegelsen. Et bryggeri kalte noe som ligner på manglende hofteaktivering for Norwegian Inherited Stiffness Syndrome (NISSe), og anbefaler øl som kur. For meg var det jammen ikke lettøl, men kameler som fikk meg over ei kneik.  På kamelen ble hofterulling nødvendig for å overleve det bølgende miljøet på kamelen.

Og når jeg senere prøvde meg på snøskuter for første gang følte jeg en befriende følelse av at dette var noe jeg kunne. Et naturtalent rett og slett. men saken er at det var bare jeg som hadde fått bruk for hoftene mine i mye større grad, de fleste er nok likt utstyrt som meg.

Jeg tror ikke at stolen med aktiveringsbrett krever at man er et naturtalent. Likevel er det å sitte annerledes en treningssak - forsåvidt også det å stå. Når jeg først begynte med ståbordet mitt klarte jeg ikke stå i mer enn et par timer, så var det godt å få satt seg litt. Men med trening blir ryggen vant til det meste.

Med sadelsete var det ikke så mye opptrening, men saken er at det funker best når du skal sitte helt stille, og ikke jobbe over ei større flate med både papir og pc - da er det bedre med å ha hjul på stolen. Paradoksalt nok, så får jeg bevegd med rundt omkring i en rullestol, men kroppen, den får mer bevegelse av FOKUS, mens du har hendene er relativt i ro på tastaturet. Rygg og mage blir visstnok sterkere, og man trenger hverken hest, kamel eller musikk for å få bevegd seg.

Fordi jeg innimellom beveger meg over større flater ville jeg nok ikke ha kasta ut en eneste en av de andre stolene mine for å bli trofast kun mot stolen med aktiveringsbrettet. Så syns jeg heller ikke at noen burde ha bare en sitte/stå-mulighet tilgjengelig - dersom man har en kontorjobb, altså. Men hvis du skal ha ett eneste ekstra sitteredskap, da ville FOKUS-stolen kommet langt opp på lista.

Foreløpig er det ikke lett å få tak på - for om du er interessert må du sende en mail til aktivering (at) purplast.no

Positive avvik i skoleverket

Jeg har sluttet å la meg frustrere over at jeg ikke klarer å følge med på mengden av initiativ som tas blant medlemmene i Livsverkene – den selvtitulerte «initativbaserte oppmuntrings- og utviklingsalliansen» som jeg skriver om i doktorgraden min. Det er altfor mye som skjer til at jeg kan følge med på alt nå som jeg på en måte er ferdig med datainnsamling (og på en måte er i fødselspermisjon også :-) Da gjenstår det bare å glede seg over at jeg alltid kan få ny inspirasjon med i henge i utkanten av alliansen. 

Denne uka har jeg stiftet bekjentskap med en (for meg) ny gren av alliansen – nemlig Lars Utstøl og Astrid Høgmo som driver med Skoleverket.no – en ny måte å tenke drift og utvikling av skolen på, gjennom fokus på bygdeskolen. 

I dag arrangerte Skoleverket seminar på Nord-Gratangen skole med Paul Chaffey fra Abelia som hovedinnleder. Og som arrangør Lars Utstøl uttalte: lite visste Paul Chaffey når han hadde reist til Gratangen at han var midt i verden i dag. For noen av deltagerne satt i salen, men det var flere som fulgte med fra kontorer i Tromsø og Oslo, eller på skoler i Vestbygd og Namsskogan. Jeg satt på mitt fantastiske hjemmekontor på Karmøy og titta ut over stormen mens Vegard (født sist fredag) sov i nymontert hengekøye bak meg. Så lenge man kan skru av mikrofonen sin er det ikke noe problem å ikke ha helt kontroll over omgivelsene sine.

Paul Chaffey sa ganske treffende at han holdt foredrag fordi det var en unnskyldning for å lære om hva skoleverket holdt på med. Det er selvfølgelig en underdrivelse, han snakket veldig godt om hva globalisering og teknologi betyr for skole- og næringsliv, og også sammenblandinger imellom. Han hentet gode eksempler fra omsorgssektoren, men best av alt likte jeg hans framifrå framstilling av samarbeid i næringslivet. Den kommer fra et prosjekt ledet av Torger Reve om det kunnskapsbaserte Norge og er en fin liten utviklingsgang om hvordan næringsklynger har utvikla seg.

Vi (altså vi i bedriften) har et problem. Hva gjør vi?

Næringsliv 1.0: Vi må ansette noen (dette har jeg opplevd i kommune-Norge: vi trenger en prosjektstilling!)

Næringsliv 2.0: Vi må kjøpe tjenester av noen som kan det. Konsulenter flokker seg 

rundt dem med kapital og uløste behov og sånn skapes næringsklynger.

Næringsliv 3.0: Vi må lære av dem som er gode på problemløsning og innovasjon. Midten i næringsklynga flyttes fra dem med penger til dem med kompetanse på å lage miljøer som kan lage de nye tingene.

Når vi mentalt befinner oss i Gratangen har vi flott eksempel på et miljø som har klart å utnytte noen muligheter gitt av teknologi på måter andre folk ikke har tenkt seg. Her bruker de (relativt sett) lokalt utviklet videoteknologi til en litt mer avansert variant av skype-konferanse eller google hangout, der elever kan gjøre det de vanligvis gjør i klasserommet, men uten at faglæreren er fysisk tilstede. De kan rekke opp hånda eller stille spørsmål i chatten, og de kan se hverandre parallelt med læreren. Lærerne, på sin side, kan også jobbe med sine spesialiserte fag fra sine små bygdeskoler, slik at det er en periferi til periferi-løsning der alle er i samme situasjon.

Jeg ser at skoleverket på sin hjemmeside fronter de komparative fortrinn med bygdeskolen, altså det at når man først har tenkt tanken på at skole og næringsliv skal samarbeide, så er det lett å få til, fordi man vet hvem man skal gå til når folk kjenner hverandre.

Likevel vil jeg hevde at det viktigste for idéutviklinga her er den komparative ulempen. Hadde skolebygget vært fullt av elever og lærere hadde ingen tenkt at noe måtte gjøres. Neida – nød lærer ikke naken kvinne å spinne. Jeg liker ikke at krisemaksimering skal være utgangspunktet for utvikling. Likevel kan nød på ett område få oppfinnsomheten til å trekke på det mangfoldet av ressurser man vanligvis ikke bruker. Opplever man ikke at det er behov for noe annet, så er det liten grunn til å gjøre noe, med mindre det er morsomt da.

Nå skal jeg oppsummere med å se hvordan Skoleverket kan forstås som utvikling gjennom positive avvik. Det er på to måter. For det første er det en komparativ ulempe som starter søket etter nye løsninger. For det andre – og dette er viktig for hvorfor dette kommer fra Gratangen og ikke hvilken som helst annen bygd: det er ikke det første initiativet fra disse gründerne. 

Ideskaping krever trening i alle deler fra unnfangelse til gjennomføring av ideer. Og jeg tror det er dette Paul Chaffey mener med at i framtiden vil både kapitalen og de store selskapene i større grad søke seg mot de miljøene som ikke bare klarer å komme opp med én ny ide, men som klarer å skape en serie av dem.

Og derfor satt jeg og hoppa i stolen av sammenfallet mellom det Paul Chaffey sa, og den praksisen han sa han hadde kommet for å lære av. Det passa så godt sammen med hverandre, og med de begrepene jeg bruker, at det var nesten for godt til å være sant. 

Er det ikke til å bli både glad og inspirert av?