Avfall og avvik. Det henger sammen!

Hensikten med standardisering er å ha kontroll. For en som frakter og selger varer er det en fordel at maten har lik størrelse. Transporthensyn er en ting, men at vi som forbrukere skal ha attraktive matvarer burde være unødvendig. En forandring krever at vi venner oss til å tenke på avvik også som positivt. 

Under litteraturfestivalen i Skudeneshavn, var fokuset på matavfall og matsløseri. En av innlederne var mataktivisten og historikeren Tristram Stuart, han kan snakke godt for seg, slik foredraget under viser (varighet: 18 minutter - verdi: høy)

I et lite bryggelokale var rundt 100 mennesker samlet for å spise mat laget av ting lokale Coop-butikker ville kastet. Og for å høre på Tristram Stuart, introdusert som en av verdens viktigste mataktivister. Han er lett å la seg inspirere av - ikke minst fordi han har sjokkerende data som det er sjokkerende lett for oss å gjøre noe med. 

Tristram snakker nemlig om alt avfallet som er en konsekvens av vårt moderne overflodssamfunn. Han spør: Har vi råd til dette? Ja, finansielt sett, har vi som bor i den rike delen av verden råd til det. Vi betaler faktisk butikkene også for all den maten vi ikke kjøper, sånn at det vi spiser skal være prima vare. Dessverre er prima vare en ganske snever definisjon. 

Dette er en global tragedie, for den maten vi kaster, er fullt ut brukbar og kunne vært på matfatet til folk som sulter. Arrangementet hadde likevel ikke fokus på den dårlige samvittigheten, men på at dette er dårlig tenkt. 

Det som er fint med matsløseriet vårt, er at det er lett å forstå, og ikke minst, når du har forstått det, har vi store påvirkningsmuligheter for å få gjort noe. Den globale tragedien er også en fantastisk mulighet, sier Tristram Stuart.

I det han uttalte den siste setningen trigget han flere koblinger til positive avvik. Positive avvik er temaet for avhandlingen min, om hvordan noe de fleste ville definert som unntak som bør unngås også kan forstås som muligheter som kan utnyttes. 

For det første har Tristram omdefinert noe som er potensielt negativt til å være noe positivt. Han har sett en mulighet der andre bare ser at det er trist, og ikke vet hva de skal gjøre med det. Han startet med å invitere til fest for 5000 på Trafalgar Square i London, der all mat var laget av avfall fra supermarkeder. Tidligere på dagen hadde eksperimentet blitt gjentatt lokalt. Kokkelinje-elever hadde transformert matavfall for å fore rundt 500 stykker, og etter hvert også oss på kveldsarrangementet. Det servert en mengde retter som vi visste hadde blitt laget av avfall, og all maten var god.

For det andre, og dette var det som fikk meg til å hoppe i stolen, var at det var ikke bare holdningen til Tristram som var positivt avvikende. Det er maten i seg selv som trenger å bli det. Gjennom en gedigen industrialiseringsprosess blir mat standardisert i alle ledd. Dette har jo selvfølgelig noen positive sider, men det har noen negative konsekvenser som det er på tide å gjøre noe med.

Hos bonden fører det til avfall fordi poteter som ser ut som poteter ikke er attraktive nok lenger. Gulrøtter kan bli for lange for posen sin, persilleroten kan bli for liten til at den ser lekker ut i emballasjen. Eller bananen kan være for mye eller for lite krum. Og bananer kommer til og med i en siamesisk tvilling-variant som ingen her i vestlige butikker noen gang har sett, men for en romantisk frukt!

Enda verre er det for kjøttet. Ideelt sett burde kyllinger bare ha bryst og okser bare rumper, for det er det vi liker best å spise. Mange av de andre delene, knoker, lever og annen innmat vil vi ikke ha, for vi har ikke tid og kunnskap nok til å skape det om til de lekreste retter. Og alt det vi ikke vil ha, det er avfall.

I butikken opplever vi en annen form for standardisering. Her er det tidsfaktoren som er avgjørende. Holdbarhetsdatoer blir absurd absolutte, og vi stoler mer på at folk som selger mat vet når maten er bra, enn vi gjør på vår egen smaks- og luktesans. Frukt og grønt som begynner å bli skikkelig modent kan være overmodent for en frisk salat, men helt perfekt for ei suppe eller smoothie. Kjøttet kan fryses ned før det går ut på dato, i likhet med den halvparten av brødet som ellers må kastes når nytt kommer i hus.

Det vil si, dette kan vi vite om og gjøre noe med når vi har fått maten hjem, men dersom maten er i butikken når «best før»-datoen kommer eller bananene har fått sin første brune flekk, får vi ikke en gang se det. Det har havna i avfallsdunken allerede. Argumentene mot å selge maten billig eller gi det bort gratis er at det er ulekkert, at det tar bort lønnsomhet, at det er usunt. Men det holder ikke – tenker man kreativt kan man kontre alle de utfordringene. Butikkene kan donere bort avfallet til veldedige organisasjoner, de kan la oss kjøpe til reduserte priser, eller de kan ha ordninger for at du kan ta med deg gratis tilsvarende f. eks 20 prosent av det du kjøper for.

Så er det hva vi kan gjøre hjemme. Anne Marie Schrøder fra  Matvett.no har et ambisiøst prosjekt. Nordmenn kaster i gjennomsnitt 51 kg hver i året. Her kan vi bli flinkere både til å planlegge og å bruke opp maten, og da kommer forfatterne av boka Restekjærlighet inn. For en generasjon eller to siden kunne alle husmødre med respekt for seg selv transformere restene til mat som i seg selv var innbydende. Men dette må gjenopplives. Derfor har Matvett lansert begrepet restetorsdag, et forslag om å bruke opp maten i kjøleskapet før man handler inn nytt til helgen. Her på Karmøy har vi jo allerede min favoritt på torsdag, komlene. Det er jo faktisk et prima eksempel på hvordan det som opprinnelig var restemat av potet og kjøtt har blitt gode retter på egne bein.

Jeg kunne gjengitt enda mer av kvelden, men det holder å si: du skulle ha vært der. Dette er nemlig et glimrende område å trene seg på å se positive avvik også. Så hvis du vil bli mer kreativ, foreslår jeg at du kan begynne på kjøkkenet og på matbutikken.

La meg trekke opp linjene så tydelig jeg kan mellom avfall og avvik. Avfall er nemlig konsekvensen av avvik. Normen som avviket må justeres mot, gjør at det man ikke klarer å justere nok på, blir avfall. Dette er ikke et problem innenfor det systemet der normen gjelder. Avfallet går ut av det lokale finansielle kretsløpet. Det er et problem først når man ser på konteksten til det systemet.

På samme måte er ikke avfallet fra matvarebutikkene et problem for butikkene, det er et problem for dem som ikke har mat. Når vi kaster mat blir det mindre mat totalt i verden.

En høyere toleranse for avvik er det som må til for å løse problemet. For å kunne tolerere avvik, og for å finne ut hvilke som kan være positive, må man gå inn i avvikene – se, smake og lukte, gjøre seg kjent med det som ikke er helt som vi er vant med. På den måten kan vi finne ut hvilken anvendelse det kan ha. Alt trenger ikke kunne brukes til alt, men kanskje det meste kan brukes til noe?

Når du har trent deg på at mat kommer i mange ulike fasonger og bruksområder, kan du oversette det til menneskeverdenen og idéverdenen. Tenk bare på arbeidslivet. Høyere krav til dem som er innenfor gjør at flere faller av. Det er ikke i utgangspunktet et problem for bedriftene, det er et problem for samfunnet. Og for idéutvikling vet vi at det å kunne skape nye koblinger ved å trekke inn og koble sammen elementer på nye måter er alfa-omega for å kunne henge med. 

Standardisering er kanskje nødvendig på noen områder, men slett ikke alle. Når det er slik at vi kaster en tredjedel av den maten som produseres i verden bør varsellampene lyse for at det har gått for langt. Jeg sier ikke at industrialiseringen av matproduksjon er bare negativt. Måten det gjøres på nå har likevel et massivt forbedringspotensiale.

Og den første, og største forvandlingen, må som vanlig starte mellom ørene. Vi har tenkt oss inn i et hjørne. Det er på tide at vi tenker oss ut igjen.


xxx
Tillegg 5. november: 
Victor D. Normann snakker om parallellen til arbeidslivet, der vi driver med sløseri av arbeidskraft: 

http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article2498712.ece