tirsdag 20. november 2012

Afrika - uten europeiske briller?


Jeg ble veldig fascinert over videoen for Radi-aid.  Deres mål er å samle inn penger basert på reelle og gode prosjekter, ikke på gode intensjoner, og at informasjonen vi får om verden må bli mer nyansert enn det man klarer å vise fram i musikkvideoform. Det ryktes også at en del syns det er et viktigere spørsmål om amerikanere vet om klimaendringer enn om afrikanere vet om det er jul.




Kronikken under, om å forstå Afrika fra et afrikansk synspunkt, skrev jeg i forbindelse med et Lørdagsmøte på Studentersamfundet i Trondhjem i samarbeid med aksjonen Helse Uten Grenser. Jeg fikk faktisk skryt av Barth Niava ved Center for Afrikansk Kulturformidling i Oslo for teksten, han var en av innlederne på møtet. Dette var 1. september 2001. Det er lenge siden, men, som enhver stilskrivende ungdomsskole-elev vet, temaet er like aktuelt i dag. 


Lukbara-folket fra Uganda hevder at alle fra nabolandsbyene er hekser. Som alle hekser går naboene på hendene og gjør alle ting bakvendt. Ser de ikke at naboene ikke ser helt like ut som dem selv? Lukbaraene har et uslåelig argument: når man ser på dem snur de seg lynraskt for å stå på føttene en liten stund, slik at de ser ut som vanlige mennesker. 

Lukbaraene er ikke alene om å se fremmede som en trussel. Å anerkjenne de andre som mennesker på godt og  vondt er vanskelig for alle folkegrupper, også nordmenn. Vi anklager ikke de andre for å være hekser, men vi tar fra dem menneskeligheten ved å se på dem som stakkarer som vi må hjelpe. Når "vi" må hjelpe til for at våre nye landsmenn skal føle seg hjemme, er ikke nye nordmenn blitt med i det fellesskapet vi kaller Norge. 

For å kunne se de andre, og se potensialet  i dem, er vi nødt til å legge fra oss ulandsbrillene vi har fått festa i panna etter årevis med mediedekning om borgerkriger, epidemier og sultkatastrofer. Det vi får servert i media bærer preg av at jo lenger bort fra Norge vi kommer, jo større må nyheten være for å komme fram. Det fungerer motsatt vei også: Benjamin-saken kom faktisk i internasjonale medier. Ikke på grunn av selve drapet, men på grunn av fakkeltoget etterpå. Jeg fikk en mail fra en kamerat i Sør-Afrika: "Jeg ser dere har hatt deres første rasistiske motiverte mord i Norge. Velkommen inn i verdenssamfunnet, der  livet er hardt."

Det er enkelt å være solidarisk når ekstremister utfører eksplisitt forkastelige handlinger. Norge har høstet applaus fra blant andre Nelson Mandela for sitt engasjement for de svarte i Afrika. Men selv ikke vi, som er så gode på alt, klarer å komme oss unna hverdagsrasismen. Snille, rare Bongo fra Kongo som danser og ler, den naive negeren og barbaren er dypt rotfesta bilder det må mer til enn litt penger til en bankkonto med få siffer for å få bukt med.

Hva om vi prøver å se Afrika fra Afrikas synspunkt? Det er ikke enkelt, for europeeres inngrep i Afrika har hatt store konsekvenser for det Afrika vi ser i dag. I europeernes misjon for å telle og kvantifisere og klargjøre for sivilisering, effektivitet og produksjon har mange feilgrep og overtramp blitt begått som de afrikanske statene sliter med nå. Da grensene mellom afrikanske land ble trukket opp, i Europa selvfølgelig, var ikke en eneste afrikansk leder til stede, og 177 folkegrupper ble delt av nasjonale grenser. I tillegg ble folkegrupper ble inndelt og favorisert ettersom hvem europeiske utforskere ville samarbeide med. Et eksempel er fra Rwanda og Burundi der Hutuer og Tutsier lever.

De snakker samme språk og har mange kulturelle fellestrekk. Det var ikke alltid at familier kunne si at de var enten-eller, siden gruppene hadde mye kontakt. I tvilstilfeller bestemte de tyske kolonimaktene at Tutsi var de som eide over et visst antall kveg, dersom de eide mindre var de Hutu. Vi så resultatet på TV, i verdens første direktesendte folkemord. 

I mange hundreår har europeere, med sin overlegne sosiale organisasjon fått lov til å definere hva som er objektiv kunnskap. Antropologer fra vesten dro til Afrikas stammer for å studere folkene der som objekter. Med sin objektive menneskelige kunnskap, tilsynelatende skilt fra personlige følelser, preferanser og verdier skrev de bøker om den afrikanske kulturen. I tråd med det gamle ordtaket om at den som tier samtykker, kom ingen protester.

Dagens afrikanske akademikere påpeker at for å ta til motmæle må man beherske det dominerende språket i akademia. Afrikanske stemmer ikke kommer til orde på grunn av et umulig dilemma: Landsbykvinnene blir sett på som uvitende fordi de lever i sin egen virkelighet, fra dag til dag, og ikke kan analysere antropologens argumenter. Når kvinnelige afrikanske akademikere prøver å fortelle sine hvite søstre at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen av afrikanske kvinner  som undertrykte av  patriarkatet og den tradisjonelle morsrollen blir de møtt med at de har fjernet seg fra sin afrikanske kulturarv, og dermed ikke har rett til å uttale seg. Det er virkelig på tide at afrikanere selv får en stemme og medbestemmelsesrett.

Utvikling må skje på Afrikas premisser. I mange afrikanske kulturer har slektskapssystemer ikke bare inkludert blodsbånd, det bygger også på nærhet mellom mennesker. Det er betegnende at de fleste afrikanske språk har et ord for menneske som er basert på at man er menneske i kraft av de relasjonene man har til andre: Det vi kjenner som storfamilien kan ta opp i seg de andre, og kategoriserer folk ikke med tilhørighet til en stamme, men til område. Det er et inkluderende system, som gjør at afrikanske kulturer bærer i seg kimen til verdens beste og billigste sosiale velferdssystem, når noen grunnleggende problemer overvinnes.

Disse problemene, som matmangel, fattigdom og sykdommer, løser vi ikke ved å bestemme hvordan afrikanerne best skal bli like oss. Vi løser det ikke ved å gi lån.
Afrikanske forskere, som kjenner til landskapet, både det fysiske og sosiale, må få støtte til å utvikle særegne afrikanske løsninger. Vi må tørre å gi slipp på litt av kontrollen for at vi skal få se det positive som kommer fra Afrika. Afrika har en lang vei å gå for å bli fullverdig medlem av det globale fellesskap. Det er ikke fordi det er et kontinent uten initiativ, uten kilde til utvikling, men fordi de har en selvgod intellektuell fiende. 

2012 - Linken til doktorgraden: 
Positive avvik er egentlig betegnende på det meste av sosialantropologi. Vår oppgave er å gå inn i det som er rart eller uforståelig fra vårt eget samfunnsmessige standpunkt – og så forstå det ut i fra de forutsetninger som fins lokalt. Da kan det vise seg at det vi tenker på som avvikende har både gode grunner, og kanskje positive sider som vi ikke har tenkt på. Utfordringen til deg som leser er å finne forbindelsen mellom vår hang til standardisering og kategorisering - og vår vanskelighet for å finne og håndtere positive avvik. 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...