torsdag 13. oktober 2011

Unntaket som bekrefter regelen eller unntaket som viser vei for nyskaping?

Steve Jobs er død, og om verden ikke er i sorg, så er det tiden for å tenke over hvilken arv denne mannen etterlater seg. Jeg har ikke hatt en Mac på bærbar-fronten siden min aller første som jeg skrek meg til på videregående i 1993. Jeg måtte ha en, fordi alle andre hadde en. (Første leddsetning var sann, den andre betviler jeg i dag – takk, snille pappa). Jeg har hatt to iPod-er, den ene fungerer fremdeles, men er ikke i bruk, den andre har et liv etter døden som del av den beltespenne – The Tunebuckle – som har som idé å gjøre musikkvaner til en navlebeskuelse, iallefall må man bøye seg på midten for å se hva man velger å høre på.

The Tunebuckle er en ekstrem-variant av hva Apple har gjort med sine produkter: de har et opplevelseselement som gir oss en bedre forankring av hvem vi er: fremadstormende teknologi-brukere som også er opptatt av design, og det skal alle kunne se og vite når de ser på oss. Apple er en rekvisitt på livets teaterscene, og uten å gå videre inn på Erving Goffman sine betraktninger om «the presentation of self in everyday life» så kan man slå fast at det er denne verdien som identitetsskaper som gjør at nyheten om Steve Jobs bortgang gikk som varmt hvetebrød gjennom tørt gress.

Det interessante med opplevelseselementet i Apple-produkter er at det er så kjent at det umiddelbart sier oss noe om brukerne – uten av vi trenger noe videre historie-fortelling rundt det. Det samme får du med produkter med merker som at Fairtrade eller Økologisk, og kanskje for den del det kortreiste, selv om det krever en liten opprinnelses-historie for at vi skal bite på. Men opplevelseselementet er der – til tross for at vi ikke kan bedømme kvaliteten av produktet uten å vite at det er rettferdig, økologisk eller Apple. For til tross for at Apple har vært unik på å tenke brukeropplevelse, har andre kommet (rett) etter. F.eks ble nye Samsung Galaxy Tab 10.1 forbudt solgt i EU fordi brukeropplevelsen er for lik Apple sin på iPad 2.

Det som er unikt med Apple-produkter er dermed at de er gode på å være først, og også det at menigheten er villig til å kjøpe halvfabrikata bare for å være først ute. Da gjør det ikke så mye om man må gå med hodet på skakke og strekke seg oppover for at antenna skal funke, man har det nye, og Jobs har sagt at det er godt. Er du ikke enig med meg i at det er noe sekterisk over Apple, se på butikkene som har lenge sett ut som rite-steder, der hvert produkt får god plass til å sole seg og bli tilbedt.

Også når man ser på reklamefilmer for Apple, er de spesielle og spektakulære og viser seg som annerledes. Det er ikke sikkert det er kundene som er den viktigste målgruppa heller. Det kan like gjerne være medarbeiderne som skal bli inspirert til å skape mer og bedre. Hans ansikt utad er viktig, men om han ikke evnet å dra opp visjonen om produktene for dem som skaper dem hadde det bare blitt tomt fjas. Istedet er Apple verdens største selskap, men knallkontoll på alle plattformer. Mange liker det ikke, men det er uansett imponerende. 
 
Men altså, Steve Jobs, en mann som har vært en visjonær på å fortelle folk hva de vil ha, er død. Han blir allerede sammenlignet med både Ford og Einstein, og eplet hans blir sammenlignet med Adams og Newtons i betydning. Hva er det i hans lederstil som er så unikt at få andre har prøvd å kopiere ham? I følge Robergo Verganti, professor i innovasjonsledelse ved Politecnico di Milano, ser tradisjonelle ledere hva Jobs har gjort, og så tør de ikke gjøre det samme. Jobs gikk nemlig ikke ut fra nitidig analyse og rasjonalitet som beslutningsgrunnlag. Han turde å bevege seg i grenselandet mellom fri kunst og fritt marked, to likeverdige, men likevel, i ledelse, ikke sammenlignbare størrelser.

Istedet for å prøve å lære av Jobs, blir han plassert som et unntak, med en unik personlighet. Da har man plassert ham i bås, gjort evnene hans bortimot magiske, og ikke under noen omstendighet verdt å kopiere. Dette er ulempen med å gjøre suksess på en veldig spesiell og spektakulær måte. Heller enn å revidere lærebøkene klassifiserer man avviket som et unntak, heller som en begynnelse på en ny trend.

Verganti håper på at lærebøkene tar med seg et kapittel om kunst og ledelse og bruker Jobs som et godt eksempel. Jeg har ikke så mye tro på læreinstitusjonene, men håper heller at folk som praktiserer ledelse tar Jobs som et positivt avvik som viser vei inn i nye muligheter. Her er det han skriver:
http://blogs.hbr.org/cs/2011/10/steve_jobs_and_management_by_m.html

Det vanskelige er faktisk ikke å argumentere for at Jobs måter å jobbe på kan brukes til noe. Det vanskelige er å argumentere for å legitimere beslutninger som ikke er fundert i knallhard analyse og rasjonalitet. Jeg skriver en artikkel om det nå: helt vanlige organisasjonsfolk som har gjort spesielle ting de er veldig fornøyd med. Til tross for det klarer de ikke å skape rom for å gjøre flere spesielle ting, det er bra for organisasjonen, men beslutningsspråket gir dem ingen støtte.

Så hvem var Steve Jobs? Et unntak, et avvik, som har satt termostaten til produkter som gir mening og opplevelse, et nytt ekvilibrium for oss vanlige dødelige å sirkle rundt? Eller klarer vi faktisk å lære noe av hans måte å lede på slik at vi kan skape vår egen mening. Hvis vi skal kunne lære av Jobs tror jeg vi må ta et steg null: gi rom til det som ikke lett legitimeres. Hva det er, tror jeg du vet.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...