UKA og gode fellesskap - kan de kjøpes for penger?

I helga har jeg vært på Studentersamfundet i Trondhjem og truffet gamle kjente. Det har vært UKA, norges største og lengste kulturfestival. Vi som tidligere har vært med på produksjonen av dette opplevelsesproduktet, har nå jobber hvor vi har råd til å betale for at nye generasjoner skal ha det like gøy som oss. Det er jo så kjekt å treffes igjen, og hva er det man snakker om da?

Jeg fikk vite at det er flere som følger med på bloggen min enn jeg trodde, og det er så utrolig hyggelig å få tilbakemelding. For den del er jeg jo ikke så god til å følge med på kommentarer når det viser seg at Eirik har kommentert om at han har flydd med South West Airlines (SWA) som jeg skrev om sist gang. Det var en opplevelse lik min - bare gange ti, fortalte han. Eirik er en veltalende mann og det var en del folk som fikk med seg hva han snakket om.

Dette viser utrolig godt hva produktet i en opplevelse handler om. Man får historier å ta med seg hjem. Og de historiene man velger å fortelle, de sier jo også noe om en selv. Eirik forteller om SWA, men han forteller også at han er en sånn som flyr rundt omkring i USA, og at han er en fyr med humor.

Så kom Einar inn med et godt poeng og trakk denne historiefortellingen opp mot markedsføring. Humoren er som et lite tilleggsprodukt som setter kunden i ubalanse til leverandøren fordi de har fått noe ekstra. Tenk på den julegaven du får fra noen du overhodet ikke hadde tenkt å gi til. Plutselig føler du et sterkt behov for å fikse en julegave tilbake selv om du overhodet ikke hadde personen på gavelista.

Jeg kjenner dette fra ursosiologen Mauss' bok ved navn "Gaven", der han skriver om hvordan gaver utveksles i mange arkaiske samfunn. Gaveøkonomi er mer komplisert enn pengeøkonomi fordi gaven skaper lojalitetsbånd i tillegg til det som utveksles. Det jeg syns er interessant i opplevelser er at "gaven" er noe man overhodet ikke ville betalt for. Man betaler ikke for at guiden din er hyggelig og oppfører seg som en venn og forteller historier fra sitt privatliv. Man betaler ikke ekstra for at hotellet har et egenprodusert magasin slik som flyselskapene. Man betaler heller ikke for at flyvertinner skal ha humor. Og likevel så blir man litt glad og smigret for at noen har tenkt på at det vil du ha. For det vil du jo. Du føler at du må være litt spesiell siden du får en gave.

Effekten med å sette kunden i ubalanse er at kunden føler nesten at han skylder noe. Guiden kan vi gi tips, men flyselskapet har vi betalt for allerede. Da er det kanskje bare rett og rimelig at man forteller historien videre, slik at andre også få den samme gode opplevelsen - enten ved at man er en så god historieforteller at det er en opplevelse i seg selv, eller at anbefalingen gjør at andre velger samme produkt.

Vi opplever altså at vi handler moralsk riktig ved at vi gir noe tilbake. Man kan se på det slik at det er noen som velger å utnytte deg. Eller så kan man faktisk forstå det slik at vi alltid er i fellesskap, og det vi forteller om, sier noe om hvilke fellesskap vi hører til.

Jeg fikk et nytt fellesskap denne helga, og det er jeg faktisk nødt til å betale for. Det er jo ei stund siden jeg brukte to år ekstra på studiene fordi jeg lærte meg å bli lystekniker og begynte å holde kurs på Samfundet. Det viser seg at det lysbordet vi var så stolte av den gangen jeg var aktiv ikke blir brukt lenger. Det er sannsynligvis verdens største lysbord, og fungerer helt utmerket, bortsett fra at det er litt mer komplisert å programmere på enn det de bruker nå.

For å sikre oss at de aktive ikke hiver dette fantastiske klenodiet fant noen på at vi skulle kjøpe det, uten annen hensikt at vi skal sikre oss at det fremdeles blir på Samfundet. Jeg merka det med en gang. Dette er verdifullt for meg. Dette er et produkt jeg ikke vil få noen praktisk glede av, bortsett fra at den eierandelen gjør at jeg kan si at jeg eier en Avolite Diamond 2. Det er nok lenge mellom hver gang jeg treffer noen som skjønner hva jeg snakker om. Men jeg liker det likevel. Det knytter meg opp til fellesskapet jeg hadde i Samfundet, og det knytter meg opp mot alle andre private lysbordeiere i verden. Og det er en ubetalelig luksus å ha en slik historie å fortelle. Dessuten, med denne gaven til de aktive, kjenner de kanksje sterkere at om ti år er det deres tur til å være med å gi noe tilbake.