torsdag 23. juni 2011

Hensiktsløs hurtigruta

Det er satelittskygge noen steder langs norskekysten, har jeg lært den siste uka. Mange steder har lokale biler hjulpet til å føre tv-signal trygt opp til satelittene og vi får se kysten slik vi aldri har sett den før. Men av og til går sendingen over i opptak. For den som ikke har fulgt med på den siste store norske fenomenet snakker jeg om verdens lengste direktesending som dekker verdens vakreste båtreise, med Hurtigruten fra Bergen til Kirkenes. Nå er det over, og jobben med å finne ut hva iallverden det var vi er med på, er godt i gang. Måten å oppdage at det er opptak på er at det ikke er en eneste båt i sikte.

Lokale småbåter har fulgt Hurtigruta i økende antall siden starten, økende fordi stadig flere har fått interesse. På hver kai står det lokale korpset, noen musikere eller dansere. Jeg har blitt rørt over å se så mange som mobiliserer for å vise fram hjemstedet sitt. I Kristiansund danset et liten trupp lydløst (for oss som så på TV), og ordføreren forklarer at dansemiljøet i byen er stort i forhold til folketallet. Og i Svolvær, også her med fullstappa kai, iskunst og korps sier ordføreren at de vil takke hurtigruta fordi det er en så viktig motor i turistindustrien. Og innimellom hører vi på hvit støy fra motorer og bølgeskvulp mens vi passerer det ene fjellet etter det andre. Og alle bygder er vakre i solskinn og folkehav.

Det er ikke alle som skjønner hva som foregår. En ting er NRK, som bruker to og en halv million lisenskroner på å lage verdens lengste direktesending. Etter en suksess med å sende Bergensbanen i sju timer, hiver de seg altså på 134 timer direkte fra Bergen til Kirkenes. I ettertid, med den massive oppslutningen de har klart å skape kan man geniforklare prosjektet. Men det er jo bare fordi folk sitter og glor. Og det er jo det som er det merkelige.Hvorfor følger vi med? Hva er det som gjør at det blir meningsfullt å følge med?

Jeg tror at det er et pek i riktig retning at det er en hensiktsløs sak som man gjør sammen med andre. Jeg har blitt gjort oppmerksom på forskjellen mellom hensiktsløst og meningsløst av min niese som studerer juss. Av henne har jeg også lært at jurister trener mye på å forstå begreper så presist som mulig. Hvis en jurist finner to nesten synonyme begreper i samme sak vil de ikke se det som tegn på variasjon og språkmektighet, men som et hint om at det fins en liten, men betydelig forskjell i begrepene.

Det gjelder for eksempel med hensiktsløs og meningsløs. Av og til er uttrykkene synonyme, men de skjuler en viktig forskjell. Mens det som ikke gir mening er noe man bør unngå i alle sammenhenger, er det hensiktsløse ikke alltid uønsket. Mens det i arbeidslivet generelt og i produksjon ikke er vits å holde på med ting som ikke har en hensikt, eller som virker mot sin hensikt, kan det i privatlivet og i utviklingsfaser være absolutt nødvendig, og dessuten svært givende, å gi rom for det hensiktsløse.

La oss ta Hurtigrutevinkebalkongen i Osen som eksempel. Her var det noen damer som syntes at det skjedde litt lite og bodde litt for få folk der de bodde, så de starta gærne damers forening. Og hva skal gærne damer drive med? Noen syns det var en god ide å vinke til Hurtigruta. Siden båten ikke har anløp i Osen kan det godt hende at folk farer forbi i Hurtigruta uten å ane hvilket sted de har foret forbi. Og hvis man vil ha folk til å flytte dit så er det første steget å få folk til å få vite om det. Så de bestemmer seg for å vinke til Hurtigruta, for den er jo sikkert full at folk som lurer på hvor de skal dra til for kortere eller lengre perioder. Så langt, så bra.

Jeg forstår pr-stuntet. Det er smart, i motsetning til de norske kommunene som prøver å lokke til seg folk med å bruke naturen. Vis meg en kommune i Norge uten friluftsmuligheter, og jeg skal gå med på at det er lurt å si ifra at "her har vi natur, fisk og dyr!". I Osen har de valgt å vise fram folka. Utenom den direktesendte tv-sendinga har Hurtigrutevinkebalkongen vært i Norge Rundt og sikkert litt andre medier, men faktum er at hvis man analyserer det som reklame er det et ganske arbeidskrevende tiltak, og langt fra et stunt. Hver dag klokka seks, når nordgående hurtigrute passerer, møter noen opp for å vinke fra balkongen. Noen ganger bare et par stykker, andre ganger mange, og nå sist på lørdag var det over 200 stykker som møtte opp, så mange at Hurtigrutevinkebalkongen nesten druknet i folkehavet.

Poenget er at dette er noe de gjør i Osen som ikke har noe poeng. Men likevel møter folk opp, og som en liten og kanskje den viktigste effekten møter de også hverandre. De har fått en ny møteplass som folk bruker, uten at det er noe mer formål eller hensikt (kan noen hjelpe meg med forskjellen mellom disse to) med møtet enn at de står der og vinker sammen. Og så kan man gå hjem, eller kanskje noen inviterer til kaffe, eller til fest. Men det vet man ikke at skal skjer. Man møter opp uten forventinger, og kanskje skjer det ikke noe annet enn at man har møtt opp og vinket, og ført tradisjonen videre. For nå er det en tradisjon, de er inne i sin tredje sesong, og ennå har det ikke skjedd at balkongen har vært tom. Jeg tror at det hensiktsløse kan være dypt meningsfullt nettopp fordi det vitner om overflod og overskudd. Det er ikke nødvendig, men det kan gjøre godt, en føler samhold, og ikke minst så gir det oss en pekepinn om hvem vi er.

Jeg har også lurt på hvorfor folk har tatt fram flaggene så raskt. Flaggene er store og fine for å vaie i vinden, men med en urban, ironisk innstilling til det meste kan dette bli flaut. Det er jo ikke 17. mai. Likevel er flaggene en kobling opp mot det nasjonale. Folk viser at de er en del av det samme fellesskapet med å vinke med de samme flaggene, mens de snakker i mobiltelefon for å ha noen å være i direkte kontakt med der de står på knausene sine.

Noe av det samme tror jeg skjer med alle dem som sitter i stuene sine og ser på den flotte naturen. Jeg tror det er vesentlig at det sendes direkte, og at man kjenner fellesskapet med de som viser seg fram på tv, og fellesskapet med flaggborgen, og fellesskapet med at her kan man fortelle på fjesbok når ens egen tilknytning til naturen vises. Jeg hørte at NRK har hatt som mål at det skal være som om man er på båten.

Når man er på en båt i fem og et halvt døgn blir det innimellom kjedelig. Det er ikke noe å følge med på hele tiden. Ingen har regissert for å holde på oppmerksomheten din, ingen har planlagt hva av denne realiteten som du skal bli engasjert i. Da gjør man det naturligste i verden, man snakker med naboen, dem man er sammen med. Det som er nytt nå, er at du ikke trenger å være fysisk til stede med naboen, man kan også gjøre det via sosiale medier. Det har inget formål å føle fellesskapet med andre mennesker. Den herlige hensiktsløsheten minner oss på at det som virkelig er meningsfullt, er ofte verken planlagt eller målrettet. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...