Kristianne L. Ervik og Kirsti Jensen, stipendiater ved NTNU
NTH, 1950: Professoren har drevet instituttet alene og med hard hånd. Det er interesse for hans fagfelt, og blant de studerende han har undervist er det en som har vist seg særlig skikket som en vitenskapelig assistent. Assistenten underviser studenter på lavere grad, og er til hjelp med å få tak i data og databehandling. Professoren bruker ham som diskusjonspartner, og på kveldstid byr professoren av og til på en konjakk og sigar på sitt kontor. Vit.assen driver i tillegg med sin egen forskning, og etter en dertil egnet periode, la oss si sju år, leverer han sitt doktorgradsarbeide og får offisielt rollen som professorens høyre hånd, en amanuensis.
I bildet over foregår læring gjennom praksis etter en nøye gjennomtenkt rekruttering. Dette er ikke lenger virkeligheten ved universitetene: Antallet stipendiater er mer enn doblet i løpet av det siste tiåret, og Adressa har de siste dagene satt fokus på at kun 70 prosent av disse fullfører – langt færre enn man skulle ønske, uansett om man tar et samfunnsøkonomisk, et universitetsøkonomisk eller et personlig perspektiv.
I Adressa fredag 27. mai uttaler NTNUs prorektor for forskning, Kari Melby, at dersom en doktorgrad skal fullføres, må stipendiatene følges bedre opp av fagmiljøene enn hva tilfellet mange steder er i dag. Dette er et standpunkt vi støtter helt og fullt. Vi savner imidlertid konkrete forslag om hva en slik oppfølging burde innebære. Og viktigere: med langt flere stipendiater, hvorav et flertall er tiltenkt fremtidige forskerstillinger utenfor universitetets vegger, dvs. i instituttsektoren, i industrien eller i andre samfunnsinstitusjoner, tillater vi oss å stille spørsmål ved hvorvidt dagens fagmiljø disponerer den kapasitet og kompetanse som kreves av fremtidens doktorer. ”Suksess” har antatt en annen mening enn den opprinnelige, hvor det var knyttet til ”succession” eller etterfølgelse. Det er lenge siden et doktorgradskandidatur handlet om at professoren valgte seg en kronprins som han formet i sitt bilde. Likevel trekker prorektor Melby opp sterkere fokus på rekruttering som den sentrale løsningen. Dette finner vi mildest talt urovekkende.
En doktorgradsstipendiat er i en nybegynnerstilling som, siden stipendiaten får lønn, er anerkjent som en jobb. Samtidig er det ikke et jobbforhold man i utgangspunktet kan avslutte før man har skrevet og levert en avhandling. Stillingen forutsetter at man ikke har den kompetansen som trengs for å være en forsker når man begynner. Derfor anses den også som en forskerutdanning.
Når prorektor Melby fokuserer på rekruttering, egnethet og motivasjon, trår hun farlig nær å redusere problemstillingen om avbrutte doktorgrader til et spørsmål om personlighet og medfødte egenskaper. I så fall viser hun et menneskesyn som sier at det er gitt hvem som er egnet, og at opplæringen er uten betydning. For et universitet må da dette være den ultimate fallitterklæring.
Publisert i Adressa, 7.juni 2011