Gjennom mitt liv som yrkesaktiv etter universitetet har jeg observert en del alene-akademikere (AA): PhD-stipendiater som kjenner seg ensomme i sitt faglige virke. Disse finner man kanskje i organisasjoner som ikke primært driver med grunnforskning, men alene-akademikerne er knytta til forskerprogrammer ved NTNU eller andre universitet. Tempoet i deres forskningsaktivitet er et helt annet enn det de omgir seg med. Kanskje har de en prosentstilling i organisasjonen sin i tillegg, og krav fra andre trumfer kanskje jobbing med avhandling. På den måten får de mindre og mindre tid til den forskningen de egentlig skulle ønske å dedikere seg til. Plutselig er midlene til doktorgrad brukt opp, og de sitter der med uferdig grad, dårlig samvittighet og høye produksjonskrav. De blir grå i fjeset, skriver avhandling på kveldstid, og får ikke fargen i ansiktet tilbake før de enten leverer eller gravlegger prosjektet etter en smertefull tid med prestasjonsangst og fallende selvtillit.
Dette handler ikke om dem.
Noen aleneakademikere gjør sin PhD eller post-doktor innenfor et akademisk miljø, men uten at deres tema er knyttet opp til det andre gjør. De har en veileder som bryr seg mer eller mindre om deres akademiske tema, men som ikke ser det som sitt ansvarsområde å sørge for et godt arbeidsmiljø for stipendiaten. Det er det sannsynligvis ikke heller, men hvem andre har ansvar for stipendiatens velvære. Frustrasjonen over å være en arbeidstaker som ikke får tilstrekkelig veiledning om hvordan man skal gjøre jobben utover det å lese og skrive godt kan være påtakelig.
Dette handler ikke om dem heller.
Dette handler om min egen historie som gjør at jeg gjør alt for å ikke bli en alene-akademiker, og hva jeg har gjort for å bygge en struktur, arbeidsmiljø og metoder rundt meg selv for at jeg skal kunne levere min egen PhD-avhandling om to år, på normert tid, med mange tilstede på disputasen, og med minst mulig smerte på veien fram dit.
Jeg tror nemlig det er mulig å dele noen av de verktøyene jeg har lagd for å unngå smerten og øke gleden ved jobben min. Riktignok har jeg de beste forutsetninger siden jeg tross alt skriver phd om å organisere for kreativt arbeid, men desto viktigere er det at jeg kan klare å dele mine erfaringer, både dem som skapte problemene og dem jeg senere fikk ved å prøve å løse de samme problemene.
For meg starter dette nemlig for mange år siden. Jeg var 21 og hadde akkurat gjort ferdig fire studieår på tre reelle da jeg ble tatt opp på hovedfag. Jeg ble så besnæret av at jeg beviselig hadde nådd langt akademisk sett at jeg takket ja til tilbudet uten å tenke på at jeg overhodet ikke var skikket til å gå over i en ny studentrolle.
Den gamle strukturen la nemlig opp til at vi som studenter skulle dra på feltarbeid og skrive et hovedfag på fem semestre, og til slutt ventet det en ti timer lang eksamen. Jeg var i utgangspunktet flink til å lese til eksamen, men nå var plutselig ambisjonene så høye og tidshorisonten så lang at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg fram til oppgave for å få lov til å ta eksamen fem semester senere. Fristen for å levere prosjektbeskrivelse, - den ga deg rett på å få en veileder - kom og gikk. Jeg hadde bare en vag ide om hva mitt tema skulle være. Gradvis ble Dragvoll et mer og mer ubehagelig sted, å dra dit minnet meg om at jeg hadde mislyktes. Jeg syntes det var pinlig eller skammelig å skulle innrømme at jeg ikke hadde gjort noe, derfor levde jeg i løgnen at så fort jeg hadde skrevet prosjektbeskrivelsen skulle jeg ta kontakt. Til slutt endte jeg deprimert opp på Studentsamskipnadens kontor for psykisk helse, der en klok dame truet med å ta kontakt med insituttet mitt på mine vegne dersom jeg selv ikke gjorde det der og da.
Det var effektivt, og neste semester begynte jeg på hovedfag på nytt. Da var det ny modell, med veiledning fram til prosjektbeskrivelse og eksamener underveis. Men også her kom jeg til et punkt hvor jeg kunne ha falt utenfor, - heldigvis hadde jeg nå et par antenner ute slik at jeg ikke skulle havne opp i det samme igjen. Det eneste som var igjen å gjøre var å skrive oppgave, men alt jeg skrev var dumt og tåpelig. Når jeg egentlig skulle ha vært ferdig hadde jeg litt over 20 skrevne sider. Jeg klarte å bestemme meg for at jeg ikke kunne sitte slik og føle meg dum lenger, jeg satte en dato tre måneder fram i tid og bestemte meg for å levere da.
Veileder hadde ingen tro på at jeg kunne gjøre resten på tre måneder og informerte meg om når han kom til å være borte året etter, og dersom jeg skulle studert på vanlig vis hadde jeg sannsynligvis hatt bruk for den informasjonen. Jeg nærmest bosatte meg på lesesalen og jobbet de fleste av døgnets våkne timer – og til slutt hadde jeg et resultat jeg var fornøyd med, endatil stolt av. I dag ser jeg fullt av skrivefeil, en litt enkel oppbygging og firehundre semikolon på 125 sider, men det som var viktig da var at jeg klarte det.
Det var altså ikke gitt at et PhD-studie var et lurt yrkesvalg for min del. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg ikke endte i en underbetalt jobb med et altfor høyt studielån etter mitt første møte med hovedfag. Doktorgradsarbeid var fullstendig uaktuelt fram til jeg kom over en kombinasjon av teori og empiri som jeg ikke klarte å motstå. Nå har jeg en familiekonstellasjon med barn som ikke kan være uten mamma i et års innspurt mens jeg gjør meg ferdig uten lønn, så jeg kan ikke bruke min forrige universitetserfaring som mal.
For å unngå å havne som alene-akademiker (AA) har jeg nå laget et helt metodebatteri som sørger for å minimere smerte og maksimere glede i doktorgradsløpet. Dette gjør jeg på bakgrunn av min arbeidserfaring som blant annet har involvert å hjelpe kunstnere å skrive forretningsplaner for å bli mer strukturerte, og å få forretningsfolk til å uttrykke kreativ kompetanse gjennom kunst. Jeg tror, at heller enn å strukturere doktorgradsløpet til et kjedelig pliktløp, er det bedre å bruke en del tid på å reflektere over hvilke måter å jobbe kreativt fungerer for meg.
Noe av det gjør jeg alene, som å loggføre alle timene mine i et prosjektregnskap. Noe gjør jeg i samarbeidet med verden, som å bruke konferanser og doktorgradskurs, og til og med veiledninger som deadlines for å tvinge meg selv til å produsere. Og noe gjør jeg sammen med andre, som initiativet jeg har sammen med noen medstipendiater om et Joyful university, et seminar der vi kan dele tekst lenge før den er ferdig. Om alle mine verktøy vil fungere for alle? Jeg helt sikker på at de ikke passer for alle.
At alle vil ha godt av å legge noen føringer for hvordan de jobber, å ha en refleksjon rundt hva som funker og ikke, og tilpasse de verktøyene de trenger, er jeg like overbevist om.