Kreativt arbeid - givende, men ubehagelig?

Det er en vanlig oppfatning (iallfall i mitt miljø) at folk som skriver doktorgrad har det vondt når slutten av stipendperioden nærmer seg. Hvis man f. eks jobber på SINTEF i tillegg, så går stipendperioden ut, og man må skrive ferdig avhandlinga si på fritida, eller på en tilmålt ekstra-måned man har fått bevilget. På jobben blir man mer og mer grå i fjeset, mindre og mindre sosial og glad, før man enten får levert "den helvetes driten" eller tar en beslutning om at man ikke leverer. Jeg kjenner folk i begge kategorier.

Et av mine mål med doktorgraden er å unngå den siste desperate fasen. Man kunne tro at jeg ikke er særlig disponert for å klare det. Jeg brukte lang tid på hovedfag, og har sikkert brukt minst like lang tid på å stirre på nesten tom skjerm, eller på å grue meg til å sitte og ikke få gjort noe. Eller å prøve å gjøre alle mulige andre ting som kunne rettferdiggjøre at jeg ikke skrev, som å engasjere meg i styret i Studentersamfundet. Tre måneder før jeg leverte hadde jeg bare 20 skrevne sider. Jeg flytta inn på lesesalen, satt der om natta, sov om dagen, og etterhvert fikk jeg faktisk trykt ut av meg det jeg trengte. Og plutselig, to uker før jeg skulle levere kom det et nytt kapittel, uanmeldt, det ble gøy å skrive, jeg hadde kontroll over hele oppgaven, så alle 125 sidene i sammenheng. Jeg leverte 17. desember og var så stolt at jeg trykte opp oppgaven i 20 eksemplarer og brukte det som julegave til alle jeg kjente. Jeg hadde fått til det jeg ikke helt klarte å se for meg der jeg satt med den tomme skjermen foran meg.

Det fungerte, men når jeg vurderer den prosessen, kjenner jeg ingen lyst til å gjenta det på samme måten. Jeg vet at jeg ikke er alene, men det virker som om det er godtatt at det må være sånn. Det er kreativt arbeid, og da må man lide. Alle selvhjelpsbøkene som snakker om "GTD - getting things done", eller "Rework - jobb på nye måter" forsterker den myten - man må ha hjelp fordi det i utgangspunktet er så venskelig. Men er vi enige i det? Jeg er enig i at man trenger noen verktøy og metoder for å jobbe med kreativt materiale, men ofte ser man ikke at det som egentlig er problemet er at vi ikke har noe i utdannelsen som forbereder oss på hvordan vi skal jobbe med ideer. Her er det et tomrom som jeg skal prøve å fylle på min måte.

Foredraget som mysterie

Dette var tema for min eksamensartikkel i faget organisasjon, teknologi og endring. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på denne. Fra de som setter karakter er en ting, men ennå viktigere for meg: fra dem det gjelder. De jeg kjenner som lever av å holde motivasjonsforedrag og prøver å få til en holdningsendring i arbeidsliv og frivilligliv: Livsverkene.

God stipendiatskikk fordrer kanskje at man venter med å publisere på nettet til man er publisert i en god konferanse eller tidsskrift. Min plan var/er å bloggifisere det jeg skriver, men fram til jeg klarer det så er det nest beste å bare legge ut hele skiten. Og kom gjerne med kommentarer - bare på den måten kan jeg bli bedre!

http://www.scribd.com/full/36769567?access_key=key-1seyf1gz1kaqbg2tx9e4