fredag 1. mai 2009

Hvordan har du blitt sånn? - kommentarer

Jeg tror at spørsmålet "hvordan har du blitt sånn?" knytta til yrkesutøvelse viser en eller annen form for at det er et avvik fra en normal, og forhåpentligvis til det positive. Flere av de frittenkende menneskene jeg skal studere utøver en identitet samtidig som de gjør jobben - eks humørbonden iscenesetter seg selv som person og bruker personlige historier til å oppfordre andre til endring. Hva man gjør, kan og er blir ett og det samme i yrkesutøvelsen.

Jeg fikk spørsmålet "hvordan du har blitt sånn" forrige uke. Et svar er at jeg lurer på mye, og jeg har diskutert hva et slikt spørsmål innebærer med ganske mange den siste uka.

Nær slektning: er du sikkert på at det var ment positivt? Det kunne jo være en kritikk av deg?
Kris: Ja, pappa, jeg vet det var ment positivt.

Veileder: la du merke til hvordan alle lo nå når du fortalte at du hadde tatt fag for å lære prosessledelse? Ingen tror vel på det?
Kris; Nei - ikke jeg heller, men jeg havna i forsvar, og jeg ville legitimere det jeg holdt på med.

Psykologen: Nyere hjerneforskning har lagt mye av den gamle arv/miljø-debatten død. Erfaringer endrer faktisk på hjernestrukturene våre, slik at vi blir etterhvert veldig preget av erfaringene våre. Samtidig betyr det at det er foranderlig. Ta de incestutsatte i "Faen heller" som eksempel. De nekter å putte seg selv i kategorien offer. Et offer blir passivt utsatt for andres handlinger og implisitt ligger det i det at siden offeret er passivt må man ha noen andre som hjelper offeret ut av situasjonen. Ved å heller kalle seg utsatt så setter de sin person som forut for offerstatusen, og dermed har de makten til å jobbe med det de har blitt utsatt for. På samme måten så er vi foranderlige, og vi har tendenser som vi forsterker ved å fokusere på dem.

Billedkunstneren: Det er vel noe som er grunnleggende her. Nysgjerrigheten er en ting du har som gjør at du følger en vei - men så er det meste hardt arbeid.

Filosofen: Identitet er som en språkhandling - du kan ikke si det uten å gjøre det. Noen jobber krever at man utøver den på en måte der du aktiviserer noen personlige trekk. F. eks er tannlege en sterk identitet, men det er først når en eller annen tannlege begynner å synge som en del av jobben at det blir relevant å spørre om akkurat det spørsmålet.

Kjæresten: Er det kanskje sånn at frittenkende mennesker og frittgående høns har noe til felles? Man må iallfall akseptere at ikke alle avvik laget av frittenkere er positive, men det må man risikere hvis man skal få de positive.

Blir ikke helt ferdig med denne ennå. Og jeg vet at dette handler om meg selv, men folka i Livsverkene som jeg skal studere har utpregede identiteter: Humørbonden Geir Styve, Oppmuntringsminister Tom Åge Myhren osv - så kanskje jeg kommer innpå noe som gjelder for dem som er virkelig ekstraordinært frittenkende. Men hvis det er sånn at frittenkende mennesker som tør å teste ideene sine blir sett på som grunnleggende annerledes, om enn at det blir sett på som positivt, kan ikke det gjøre det lettere å prøve ut alternativer. Som hørt i en radiodokumentar i fjor:

"For kvar Olav H. Hauge var det mange gartnarar som gikk til grunne i norske bygder som avvikarar."
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...