onsdag 25. mars 2009

Hvorfor skrive?

Jeg skal i gang med et vilt og utrolig prosjekt for min del. Å skrive en avhandling høres ut som et skrekkelig ensomt arbeid. Jeg har fått meg nytt kontor, for første gang større enn fire kvadratmeter, og jeg har fin utsikt. Problemet er bare det at jeg liker meg ikke så godt alene. Jeg trives med å utvikle ideer sammen med andre, å drodle, leke med muligheter, dra en spøk når tidsfristene presser på og oppgavene virker uoverstigelige. Og så klarer vi oss alltid. Sammen.

Og så velger man seg et smalt, marginalt tema der det tar en halvtime å forklare hva jeg ser for meg å gjøre til folk som på et eller annet tidspunkt begynner å utvikle hinner over øynene sånn at de slipper å prøve å ta inn alt jeg sier. Og noen som er veldig interessert i å høre hvordan det går og ikke kan skjønne hvordan jeg skal holde på med ett og samme prosjekt i fire år. FIRE ÅR! Jeg tror det ikke selv heller. Artiklene i avhandlinga må jeg stå for aleine, og jeg må sikkert lese en del aleine også. Men det er ikke juks å bruke alle mulige midler for å klare å komme seg videre i arbeidet. Jeg trenger all den hjelp jeg kan få.

Det første jeg gjorde, lenge før jeg hadde fått det fine kontoret, var å invitere til en kick-off. Det mest vanlige er å invitere til en fest når man er ferdig med det erverdige skrivearbeidet, og det har blitt godkjent for framlegging foran en komite, i det morsomste ritualet innen akademia: disputasen. En show-down i retorikk der den vante doktorand med godt vidd parerer de stikkene opponentene leverer, og etterpå er alle så stolte av den nye akademikeren.

Tanken på festen til slutt klarer ikke holde meg oppe gjennom fire år med ensomt slit, så jeg tenkte at jeg ville starte med å få kommentarer og utfordringer heller enn bare å avslutte med dem. Derfor, altså, inviterte jeg de beste jeg kjenner fra forskningsmiljøet, og noen av mine framtidige informanter til å tilbringe to dager på Otium Sanserom i Trondheim. En kollega sa det slik: "mens andre er ydmyke og drar til informantene for å allernådigst få et intervju, inviterte Kristianne sine informanter til å komme til Trondheim for egen regning."

Og det gjorde de villig - og vi tilbragte dagene med å diskutere, å bli kjent, og å prøve å finne ut av om det var noen felles interesser. Min plan nå er å presentere noen av de temaene vi diskuterte her, både slik at jeg får skrevet noe, men kanskje også for å få flere kommentarer.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...